Minste motstands vei - MMV - Føljetong

I løpet av sommeren vil man her på bloggen kunne følge arbeidet med boken Minste Motstands vei. På bloggen vil det bli lagt ut utkast og spontane tekster knyttet opp mot prosjektet. Bloggen vil altså fungere som en bootlegutgave av boka, eller en alternativ mer utflytende del av boka. Kom gjerne med innspill

MMV Føljetong: Bufo Bufo

“Denne sol får du aldrig se mere i det liv, se nu på den, det er for siste gang”

- Hjalmar Johansen, dagbok fra Spitsbergen 1908.

Den 3. Januar 1913 skjøt Hjalmar Johansens seg på Solli plass i Oslo. Hjalmar Johansen tok hyre som fyrbøter på Nansens første Fram-ekspedisjon. Takket være hans sterke fysikk (han var en eminent turner) gikk han fort i gradene og ble Nansens følge mot nord. Sammen overvintret de på Franz Josefs Land under den ett og et halvt år lange reisen tilbake fra Nordpolen. Han var med på en rekke ekspedisjoner, de to mest kjente er Nansens reise med Fram i Nord, og ikke minst Amundsens sydpolekspedisjon. Hjalmar Johansen var den tredje mann, han som kom i skyggen av både Roald Amundsen og Fridtjof Nansen, en Buzz Aldrin i norsk polarhistorie. I likhet med Buzz Aldrin hadde Johansen personlige problemer. Livet ute i isødet taklet han godt, men hjemme slet han gambling og alkoholisme, og bebreidet seg selv hardt for det, en selvbebreidelse som kulminerte skuddet på Solliplass nyåret 1913. Mannen som tok livet av seg var i bakrus på mer enn en måte. Etter å ha deltatt på Roald Amundsens sydpolekspedisjon, ble han etterlatt på Tasmania med minimalt reisebudsjett. Mens Amundsen og mannskapet på Fram III ble feiret som helter da de ankom Norge, ble Johansen overlatt til seg selv. Amundsen framstilte han som mytterist, når sannheteten var at Johansen redder et mannskapsmedlem som Amundsen forlot til den sikre død. Johansen advarte også Amundsen mot den første forsøket på å nå Sydpolen, en advarsel som viste seg å stemme. Hjalmar Johansen ble aldri med helt til Sydpolen. Han ble overlatt til en sideekspedisjon på turen, sammen med marineløytnanten. Hans harde kritikk av Amundsen som ekspedisjonsleder fikk til slutt et fatalt utfall. Hjalmar Johansen er en av de skjønne taperne.

Nesten hundre år senere befinner jeg meg på også på Solli plass. Jeg sitter på en benk, heldigvis uten revolver. Det er blitt april og det er solskinn. Fuglene kvitrer og trikken kjører forbi, på utekafeene sitter folk i solbriller og tynne gensere, de drikker kaffe og øl og noen røyker fortsatt sigaretter. Jeg er en av dem. Jeg fisker en Blue Master ut av jakkelomma, suger røyken grådig ned i lungene. Trærne slår knopper. Det er i ferd med å bli vår, men ingen god vår for min del. Jeg er blitt forvandlet til en padde. Padden har spist for mye, drukket for mye, den har blitt sløv og fet. Oslo er en sump full av padder. Du kan se det på huden deres, den er matt, sliten, gråaktig, øynene er tåkete. De sitter overalt, puster dovent inn og ut, drikker av sine glass med øl, tørker av seg kebabsaus rundt munnen. De har rester av saus og størknet ost på dongeribuksene og skjørtene sine, og om natten er de på sitt mest aktive. Da siger de ut fra leiligheter og søker nærmeste vannhull, fråtser og parer seg på skitne sengelaken, alltid halvt bevisstløse og lykkelige på en trist måte. Du ser dem ikke om morgenen, for da sover de sin urolige søvn. Du ser dem ikke om formiddagen heller for den saks skyld. Paddene sover om dagen og våkner gradvis utover ettermiddagen, de er svette og redde når de ikke befinner seg i sitt naturlige habitat. Selv byens ordfører, Fabian Stang, til tross for sine fine dresser og velgredde hår, minner han ikke litt om en padde? En blid og opplagt en vel og merke, men likefullt en padde. Oslo er en sump,

Jeg kan tenke meg at det var slik Hjalmar Johansen følte seg når han steg i land i Kristiania etter Sydpolekspedisjonen. I det han setter beina på norsk landjord er også han forvandlet fra en stor staut erobrer til en liten sammentrykt padde som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Padden blir fortvilet. Den får angst. Jeg forestiller meg angst som et lite insekt, som kryper inn gjennom øret og yngler i hodet. Fortvilelsen er stille og uforutsigbar, den setter seg i magen og gjærer. Hjalmar Johansen fikk tilbud om å være med på en ny ekspedisjon etter å ha blitt dolket i ryggen av Amundsen. Men han møtte ikke opp. På det tidspunktet var Johansen blitt en ulykkelig amfibie, pengelens og raggete. Hjalmar Johansen tok livet sitt før Olav H. Hauge skrev ”Det går an å leve i hverdagen og”. Han døde lenge før Finn Skårderud skrev ”Uro” og slo fast av hverdagen er mer mye farligere enn å hoppe fallskjerm eller drive annen ekstremsport. Kan hende ville ingenting av dette ha hjulpet, kanskje manglet han rett og slett en katt. En mjuk og vis katt som han kunne snakke litt med?

Jeg reiser meg fra benken på Solliplass (kan hende en ny utgave av benken der Hjalmar Johansen avsluttet livet sitt). Det er tid for handling og forandring. Sammen med en annen padde har jeg søkt om penger til et selvhjelpsprosjekt forkledd som et bokprosjekt: Å gå norge på langs og så skrive bok om det. Jeg har valget mellom å ta meg skikkelig sammen, utarbeide en hard og strukturert dagsplan som må følges til punkt å prikke, eller gjøre som Hjalmar; snøre på meg skoa og forlate sumpen, reise ut på ekspedisjon. Jeg velger det siste og enkleste; Å flykte fra meg selv.

just think about the phonetics, then the meaning will come by itself

Et sted i Tigerstaden går min beste venn rundt uten bukser. Han vet ikke hvor han er eller hvem han er. Det snør og øyelokkene hans er tunge som bly. Lissene på skoene hans henger løst men han snubler mirakuløst nok ikke i dem, han fortsetter sin krøkkete gange i håp om å nå en dør som er låst, en dør han en gang eide nøklene til, en nøkkel som lå i en bukse han ikke lenger vet hvor er. Klokka er halv seks om morgenen og det er mørkt, snøen laver ned og legger seg som våt sørpe i veikanten, lyktene til en bil passerer i det fjerne, og et avisbud fyller tralla si med aviser. Min gode skakkjørte venn vet ikke at han i de neste dagene skal ligge og skjelve i Ikea-senga si på Majorstua og sjekke tekst-tv hver tredje time fordi han er redd han har begått et mord i glemselen han nå går rundt i, eller at han den neste måneden med jevne mellomrom skal stå engstelig bak gardina og speide ned mot Vallegata etter torpedoer som han er overbevist er ute etter å ta han av dage. Det er en kald og grytidlig vintermorgen i februar. Han passerer Bislett bad, og lener seg et øyeblikk mot statuen av Per Sivle, Han han ikke sovet på 86 timer og sjangler etter litt om og men videre, nedkjølt og i søvne. Ei kvinne med en labrador i bånd står hundre meter unna og ser på. Hun kan se stakkaren strene over veien i halvsirkler, oppover en hvit gressplen der han for hver tredje meter såvidt sklir over ende før han akkurat henter seg inn igjen. Han har kort mørkt hår, er forholdsvis liten av vekst med en tydelig definert mage og tynne bein, små kneskåler, korte fingrer og et ansikt som kan tilhøre en irsk bokser som har bokset litt for mange kamper. Men det beste og tryggeste kjennetegnet er hans absolutte bukseløshet. En bukseløs mann midtvinters i Oslos gater er et trygt tegn på at noe ikke har gått etter planen, for den bukseløse planla det slett ikke slik, han planla noe helt annet, noe mye varmere og hyggeligere, kanskje å delta i entusiastisk allsang og kanskje, bare kanskje å ligge tett inntil en varm naken kvinne i en varm seng med dundyne. Slik planla han det, men her går han, forfrossen og forlatt av sin egen hukommelse, ensom i sine bedøvde bevegelser, kun underholdt av sin egen snøvlende stemme som en døende polfarer. Jeg innbiller meg at det var slik Robert Falcon Scott så ut helt mot slutten av den fatale reisen tilbake fra Sydpolen. En politibil kjører forsiktig opp ved siden av han, konstabelen som kommer ut spør han hva han heter. Min gode venn blir stående å svaie litt før han svarer. Jostein. Jostein Kolberg snøvler han. Med ett har han våknet til live igjen, skjerpet av alvoret lovens lange arm har lagt på situasjonen. Konstabelen hjelper han inn i politibilen som forsvinner i det vinternatta er i ferd med å gli over i en hvilken som helst søvnig vintermorgen, med køer av biler på tomgang foran lyskryss, med barnehagebarn og skolebarn i baksetet. Det er denne mannen jeg månder senere skal krysse Norges land med, fra sør til nord, fra Lindesnes til Nordkapp i regn, snø og vind. Han må, i sin nyoppvåknede tilstand, føle seg optimistisk, fordi en mann som kan gå bukseløs halve natta rundt i Oslo midtvinters, bør det å krysse Norge på langs være en smal sak.

Materieeteren

TRAGEDIEN KOMMER!

Tragedien kan også ramme de mektigste i det 30. århundre....Ved de forente planeters legesenter på øya St. Croix, planeten jorda...hvor et forhenværende ligamedlen skriker som bare de fortapte kan.

- Stakkars Materieeteren! Er det ingenting vi kan gjøre?

- For en håpløst sinnsyk? Selvsagt ikke.

- Da Tenzil Kem slukte mirakelmaskinen ble følgen total sinnsforvirring.

- Hvis Prinsesse Projektra kunne trenge inn i marerittet hans og berolige han, da kunne Drømmepiken komme seg inn i tankene hans.

- Konsentrer... konsentrer...

Plutselig er det som Tenzil Kems verden forsvinner...og der det en gang var en glasscelle, er det nå en idyllisk skog. Med oppsperrede øyne ser han seg som et barn. Så lyder en glad stemme og han snur seg og...

- Tenzil...gi meg hånden...Jeg ska ta deg hjem

Tillitsfull rekker han henne hånden, men i det samme skriker han av redsel...og drømmen løser seg opp i mareritt!

- Tenzil! Nei! Du drar meg med i din galskap mot den stjernen! Blir jeg med går jeg fra forstanden! Jeg må rive meg løs! Tenzil! KOM TILBAKE!

Han skriker og faller for alltid inn i en het eksploderende supernova...og knuser drømmen, lik skjørt krystall.

- Det gikk ikke bra

treningsresultater første måned

Hei Endre

Dette er din periodiske resultatrapport fra SPENST Lillehammer.

Antall treningsøkter og varighet .
Du har trent 0 treningsøkter sist måned med en gjennomsnittlig varighet på 0:00 min per økt. Du har totalt trent 0:00 minutter siden du begynte å trene på Spenst Lillehammer.

Antall kalorier
Du har forbrent 0 kalorier totalt, med et gjennomsnitt på 0 kalortier per økt. Totalt i år har du forbrent 0 kalorier.

Antall kilo løftet
Du har løftet 0 kilo sist måned med et gjennomsnitt på 0 kilo per trening.

Distanse tilbakelagt
Du har syklet/gått/jogget 0 km i løpet av de siste 30 dagene. Totalt har du gått/jogget 0 km og syklet 0 km siden du blev medlem på Spenst Lillehammer, med et gjennomsnitt på 0 km per økt.


Vennlig hilsen
SPENST Lillehammer

Spontan edruelig leserglede: Hvit tiger av Aravind Adiga

Hvit tiger er Aravind Adigas debutroman som han sensasjonellt mottok Bookerprisen for i fjor. Adiga er et av hovednavnene til Norsk Litteraturfestival i 2009 og i den anledning våger jeg meg på en liten anmeldelse. Boken er utformet som et brev fra indiske Balram Halwai til den kinesiske statsministeren som skal besøke India. Det er historien om Balrams klassereise, fra fattige kår i Indias fattige landsdel, beskrevet som Mørket, mot suksess og penger i Indias nye og fremadstormende økonomi, i Lyset. Boken tegner et bilde av Indias store forskjeller mellom fattig og rik, om landets problemer med korrupsjon og til dels "falske" politikk. Det er også en slags spenningsroman. Halwai har begått et mord, og dette mordet blir katalysatoren i fortellingen. Jeg har nå forsøkt meg på en ny lesemåte. Fordi jeg har så dårlig tid med mye arbeid, leser jeg bøker mens jeg sitter på tredemølla på treningssenteret SPENST i Lillehammer. Det fungerer tålelig bra, selv med Kate Bush på øreklokker for å stenge ut helsestudiotrancemusikken som durer fra høyttalerne. Den kinesiske statsministeren vil komme til India for å se hvordan landet virkelig er. I den anledning uttaler Halwai: ”En kjensgjerning om India er at man kan ta nesten hva som helst man hører statsministeren si om landet og snu det på hodet, og så har man sannheten om det” Boken tegner et dystert bilde av et land der den fattige nærmest har null sjanse til å komme seg ut av nettopp fattigdommen. Halwais reise fra fattigdom til rikdom blir også bilde på et personlig moralsk forfall i lys av et lands kultur og styre. Jeg skal være helt ærlig. Boka er en pageturner med mange gode passasjer og refleksjoner. En del av teksten fremstår som litt selvfølgelig og banal og jeg er ikke like overbegeistret over oversettelens. En del vendinger virker litt klumsete oversatt, som at Halwai henvender seg til den kinesiske statsministeren som Mr. statsminister. På norsk burde dette vel bli Herr statsminister!? Slike små ting kan irritere en leser, og det irriterer meg. Historien i seg selv er nokså ordinær, men man kan kanskje si at de satiriske elementene i teksten er de beste. En viktig hendelse med en overkjørsel tidlig i fortellingen får gjenklang mot slutten av boka. Beskrivelsene om korrupsjon som rammer hjelpeløse fattige mennesker er vanskelig å ikke ta innover seg, men jeg skulle ønske fortellerstemmen var litt mer sofistikert, at den overrasket litt mer. Det finnes mye potensiell spenning i romanens jeg-forteller, og jeg skulle ønsker megen roman som trakk denne skjebnen enda lenger. Alt tatt i betraktning. Good job Adiga. Jeg leser gjerne mer, men har litt blandede følelser overfor dette her. Det finnes dog mange gode bilder her: Hvit tiger er Balram, han som kommer seg opp og ut mot alle odds. Hønseburet blir et bilde på de fattiges mangle evne til å reise seg mot et korrupt styre. Det kravler og kryper gekkoer, firfisler og kakkerlakker overalt i kjelleretasjene der sjåførene sover, mens kald airconditionluft strømmer i ansiktet på dem når de kjører sine eiere gjennom skitten luft til en eller annen prostutisjonsinfisert og velholdt nattklubb. Vel vel. Endelig helg og neste bok ut Faïza Guèn! Bonne chance.

akk o ve! ninja-gaupe i natten.

Jeg sover aldri, lukker aldri øynene, stoler ikke blindt på venner og holder mine fiender nærmest.

Jeg elsker mine fiender, vender dem ryggen.

Sover med øynene åpne og er våken når jeg har dem lukket.

Jeg drømmer at jeg sover en dyp og urolig søvn.

Natta er full av lys og dagene er mørke og stille.

Jeg er halvt ninja og halvt gaupe, ukjent for alle

Vandrer i regnvått gress, etter et sted der alt er gnistrende lyst og klart.

Jeg sover aldri, går kun ut om natta.

Skjuler mitt sanne ansikt for alle som elsker meg.

Jeg går under tusen forskjellige navn og opptrer i tusen forskjellige skikkelser.

Et blikk fra meg kan drepe, et katteøye blandet med et tigerøye.

Ninjagaupe er mitt navn.

Noen ganger teamer jeg opp med Kaptein Pus. prrr....

Andre ganger forsvinner jeg i løse lufta, som en såpeboble. POFF!