Jimi Hendrix - The Wind Cries Mary
Jimi Hendrix - Bleeding Heart
Nancy Sinatra, Lee Hazlewood - Jackson
Nancy Sinatra - Machine Gun Kelly
Ryan Adams - I Want To Go Home
Ryan Adams : Song For Keith
Nancy Sinatra : Bang, Bang
Bob Dylan : Corrina, Corrina
torsdag 25. november 2010
låt 3, 4, 5, 6
The Box Tops - I'm Your Puppet
The Box Tops - The Letter
Kaleidoscope - Egyptian Gardens
The Pretty Things - Buzz the Jerk
The Box Tops - The Letter
Kaleidoscope - Egyptian Gardens
The Pretty Things - Buzz the Jerk
søndag 4. oktober 2009
LET GO. JUST LET GO
LET GO. JUST LET GO
”Kjærligheten, den rår man ikke med” skrev Samuel Beckett i sin tid. Stig Sæterbakken har skrevet en intens kjærlighetsroman fra Lillehammer. Den er nesten ikke til å holde ut.
Det er en kjensgjerning at det er fort gjort å bli ulykkelig. Og det finnes mange av dem der ute som enten er dypt ulykkelige eller som er i ferd med å bli det. For noen går det sakte og sikkert. For andre skjer det som et trylleslag, over natten. Du finner dem på arbeidsplassen. Du finner dem på puben. Du ser dem gjennom vinduet i små leiligheter. En tannlege henger seg i tannlegekontoret. Ei kassadame fester en slange til eksosrøret og skrur på motoren. En revisor vrir sin lille Ford Fiesta over i motsatt kjørebane når han ser en trailer i nærme seg. Men de fleste lever videre. Omsluttet av mørke, med en smerte som ikke går bort. Du finner dem overalt.
Aksel Morander fra Lillehammer er en av dem. Han er hovedpersonen i Stig Sæterbakkens nye roman ”Ikke forlat meg” en intens kjærlighetsroman lagt til nettopp Lillehammer på åttitallet. I enkle trekk handler romanen om en gutt og en jente som finner hverandre. Eller rettere sagt, det er Aksel som finner sin Amalie, og Amalie løfter Aksel opp fra det altoppslukende mørket han har levd i. Endelig kan han se alt klart og tydelig. Verden ligger åpen for Aksel, og alt skyldes henne, den vakreste og mest intelligente kvinnen på jord. Men lykken kan ikke vare evig. Allerede på romanens første side er forholdet over. Amalie har sluppet Aksel tilbake ned i mørket han kom fra.
Romanen er fortalt baklengs og begynner derfor på en måte der den slutter. Aksel befinner seg i ruinene etter Amalie, til de gradvis glir fra hverandre, for så å oppleve forelskelsens tinder, til tiden før de møtes, i Aksels vanskelige år. Aksel hater sin verden og alle som lever i den. Han fantaserer om henrettelser, om utslettelser: ”Samfunnet er ondt. Alle mennesker er onde. Hadde du hatt en atombombe, ville du ikke ha nølt” (s. 9). Når Aksel innledningsvis ønsker å sprenge seg selv og verden til helvete, viser det seg å være en naturlig reaksjon mot det grufulle romanuniverset Sæterbakken har satt han inn i. Sammen med leseren blir han dratt baklengs gjennom gjørma som utgjør hans historie.
Amalie er glimtet av håp som Aksel har gått og ventet på, det er dette all pinen og lidelsen har ledet opp mot, beviset på at det var verdt å holde ut. Jenta i den gule kåpen. Men kjærligheten Aksel nærer til Amalie blir fort og fullstendig utradert av frykten for å miste henne. Den lysende porten som har åpnet seg, lukker seg langsomt foran han: ”… et bilde av det aller vakreste, som om han har fått et gløtt inn gjennom en dør, inn til den verden som aldri skulle bli hans, inn til en sal dekket og pyntet til fest, inn til de herligheter som ikke var ment for slike som ham.” (s. 11.)
Sæterbakkens forfatterskap har ofte beveget seg inn i menneskers desperate og tilsynelatende håpløst mørke livssituasjoner, ikke uten et visst svarthumoristisk preg. Forfatterskapet ”satte” seg for alvor hos denne leser med de tre bøkene som senere har blitt utgitt som S-trilogien, tre bøker som har hentet viktige impulser fra blant andre Samuel Beckett. I likhet med en forfatter som Beckett er Sæterbakkens romankarakterer ofte usympatiske, lurvete eller ulykkelige eksistenser, som opererer i en verden som fremstår både tragisk, absurd og komisk.
Sæterbakken har blitt karakterisert som norsk litteraturs kjellermenneske, som rapporterer fra menneskelige følelsers avskyelige ytterpunkter. I Aksel Morander har han funnet en karakter som er destillert ned til en av våre mest skammelige følelser, sjalusien. Språket i ”Ikke forlat meg” bærer også preg av at forfatteren dissekerer sinnet til en søttenåring, ved at det går tett på det pubertale, med alt det innbefatter av overdrivelser og følelsesmessig turbulens. Den elegante distansen om jeg synes preger noe av Sæterbakkens prosa er delvis dempet, noe av avstanden er borte. I denne boka virker det som om den risikoen har vært riktig å ta. Fortellingen er abrupt og kanskje også mer rå, mer direkte i anslaget.
”Ikke forlat meg” er en kjærlighetsroman, men av ganske annerledes karakter enn det man er vant til. Den handler om kjærlighetens skyggesider, om redselen for å bli forlatt, for å bli sveket. På sitt heftigste handler det om kampen for ikke på miste grepet, og den tar oss med inn i sinnet til en dypt ulykkelig karakter. Bokens siste del problematiserer også umuligheten av løsrivelsen, som blir Aksels bane. Den plutselige berusende frigjørelsen blir så overveldende, så fanatisk at den er dømt til å mislykkes. Vi forlater Aksel i sitt lykkeligste øyeblikk, på sitt lyseste trinn, men vet at veien tilbake til mørket er kort. Det er ikke uten et viss stikk i hjertet at jeg leser denne boka, når Aksel bunnskraper mørket og jeg nynner inni meg på et refreng fra en gammel hit av Dance With a Stranger: ”Let go. Just let go”.
”Kjærligheten, den rår man ikke med” skrev Samuel Beckett i sin tid. Stig Sæterbakken har skrevet en intens kjærlighetsroman fra Lillehammer. Den er nesten ikke til å holde ut.
Det er en kjensgjerning at det er fort gjort å bli ulykkelig. Og det finnes mange av dem der ute som enten er dypt ulykkelige eller som er i ferd med å bli det. For noen går det sakte og sikkert. For andre skjer det som et trylleslag, over natten. Du finner dem på arbeidsplassen. Du finner dem på puben. Du ser dem gjennom vinduet i små leiligheter. En tannlege henger seg i tannlegekontoret. Ei kassadame fester en slange til eksosrøret og skrur på motoren. En revisor vrir sin lille Ford Fiesta over i motsatt kjørebane når han ser en trailer i nærme seg. Men de fleste lever videre. Omsluttet av mørke, med en smerte som ikke går bort. Du finner dem overalt.
Aksel Morander fra Lillehammer er en av dem. Han er hovedpersonen i Stig Sæterbakkens nye roman ”Ikke forlat meg” en intens kjærlighetsroman lagt til nettopp Lillehammer på åttitallet. I enkle trekk handler romanen om en gutt og en jente som finner hverandre. Eller rettere sagt, det er Aksel som finner sin Amalie, og Amalie løfter Aksel opp fra det altoppslukende mørket han har levd i. Endelig kan han se alt klart og tydelig. Verden ligger åpen for Aksel, og alt skyldes henne, den vakreste og mest intelligente kvinnen på jord. Men lykken kan ikke vare evig. Allerede på romanens første side er forholdet over. Amalie har sluppet Aksel tilbake ned i mørket han kom fra.
Romanen er fortalt baklengs og begynner derfor på en måte der den slutter. Aksel befinner seg i ruinene etter Amalie, til de gradvis glir fra hverandre, for så å oppleve forelskelsens tinder, til tiden før de møtes, i Aksels vanskelige år. Aksel hater sin verden og alle som lever i den. Han fantaserer om henrettelser, om utslettelser: ”Samfunnet er ondt. Alle mennesker er onde. Hadde du hatt en atombombe, ville du ikke ha nølt” (s. 9). Når Aksel innledningsvis ønsker å sprenge seg selv og verden til helvete, viser det seg å være en naturlig reaksjon mot det grufulle romanuniverset Sæterbakken har satt han inn i. Sammen med leseren blir han dratt baklengs gjennom gjørma som utgjør hans historie.
Amalie er glimtet av håp som Aksel har gått og ventet på, det er dette all pinen og lidelsen har ledet opp mot, beviset på at det var verdt å holde ut. Jenta i den gule kåpen. Men kjærligheten Aksel nærer til Amalie blir fort og fullstendig utradert av frykten for å miste henne. Den lysende porten som har åpnet seg, lukker seg langsomt foran han: ”… et bilde av det aller vakreste, som om han har fått et gløtt inn gjennom en dør, inn til den verden som aldri skulle bli hans, inn til en sal dekket og pyntet til fest, inn til de herligheter som ikke var ment for slike som ham.” (s. 11.)
Sæterbakkens forfatterskap har ofte beveget seg inn i menneskers desperate og tilsynelatende håpløst mørke livssituasjoner, ikke uten et visst svarthumoristisk preg. Forfatterskapet ”satte” seg for alvor hos denne leser med de tre bøkene som senere har blitt utgitt som S-trilogien, tre bøker som har hentet viktige impulser fra blant andre Samuel Beckett. I likhet med en forfatter som Beckett er Sæterbakkens romankarakterer ofte usympatiske, lurvete eller ulykkelige eksistenser, som opererer i en verden som fremstår både tragisk, absurd og komisk.
Sæterbakken har blitt karakterisert som norsk litteraturs kjellermenneske, som rapporterer fra menneskelige følelsers avskyelige ytterpunkter. I Aksel Morander har han funnet en karakter som er destillert ned til en av våre mest skammelige følelser, sjalusien. Språket i ”Ikke forlat meg” bærer også preg av at forfatteren dissekerer sinnet til en søttenåring, ved at det går tett på det pubertale, med alt det innbefatter av overdrivelser og følelsesmessig turbulens. Den elegante distansen om jeg synes preger noe av Sæterbakkens prosa er delvis dempet, noe av avstanden er borte. I denne boka virker det som om den risikoen har vært riktig å ta. Fortellingen er abrupt og kanskje også mer rå, mer direkte i anslaget.
”Ikke forlat meg” er en kjærlighetsroman, men av ganske annerledes karakter enn det man er vant til. Den handler om kjærlighetens skyggesider, om redselen for å bli forlatt, for å bli sveket. På sitt heftigste handler det om kampen for ikke på miste grepet, og den tar oss med inn i sinnet til en dypt ulykkelig karakter. Bokens siste del problematiserer også umuligheten av løsrivelsen, som blir Aksels bane. Den plutselige berusende frigjørelsen blir så overveldende, så fanatisk at den er dømt til å mislykkes. Vi forlater Aksel i sitt lykkeligste øyeblikk, på sitt lyseste trinn, men vet at veien tilbake til mørket er kort. Det er ikke uten et viss stikk i hjertet at jeg leser denne boka, når Aksel bunnskraper mørket og jeg nynner inni meg på et refreng fra en gammel hit av Dance With a Stranger: ”Let go. Just let go”.
tirsdag 11. august 2009
Molde om høsten. Det regnet sidelengs fra Atlanterhavet, innover Moldefjorden, og midt på dagen, mens det enda var lyst, drev skyene sølvgrå og dekket til alle fjellene på andre siden av fjorden. Uansett om det var finvær var det noe som stengte for. Skyer og fjell. Nikolaj sto inne i stua og så hvordan regnet pisket og rant nedover rutene og på den grå fjorden og skyene som dekket hele himmelen og lå over byen som et trangt lokk. Han var barbeint. Midt ute i fjorden lå det holmer og dit pleide mamma og pappa og søstra og han å dra om sommeren for å bade. Da tok de Taxibåten fra kaia og spiste jordbær på vei over til Hjertøya, og Nikolaj kunne kjenne duringen i kroppen selv om det var høst og kaldt og ingen dro ut med båt lenger. Men ferga over til Vestnes gikk hele tida, den hvite ferga fram og tilbake, og av og til kom Hurtigruta inn fra havgapet og la til kai ved Molde havn. Helt blankt og stille. Vinden blåste i fjorden slik at den fikk hvite skumtopper. Måkene ble gale og hang som hvite knagger oppe i vinden. Fra huset der han bodde kunne han se ned på fotballstadion der Molde fotballklubb trente og spilte kamper i landets øverste divisjon. Hver gang uværet kom kjente Nikolaj en stor ro. Han sto inne i det varme huset og se ut på alt som rørte på seg. Føttene var glovarme. Han visste ikke hvorfor. Noen ganger ble de iskalde. Andre ganger glovarme. Slik var det bare. Det fantes ingen forklaring. Nikolaj bare sto og sto uten å røre på seg, helt forsteinet i noen tanker om uværet der ute.
Nikolaj O.
Nikolaj hadde en lek han lekte hver gang det regnet om høstkveldene. Da kledde han seg i regnklær og tok med seg en svart paraply og stilte seg ute på parkeringsplassen ved siden av huset. Gata var mørkt og det regnet og blåste. Paraplyen var nesten i ferd med å vrenge seg. Der ute, i mørket utenfor Aukraveien 23 stod han med en paraply i det regnfulle stormfulle oktoberværet og intervjuet seg selv. Mikrofonen var en liten lommelykt han lyste opp i ansiktet sitt hver gang han spilte stjernen. En gang var han en tennisstjerne, en annen gang en fotballproff. Hvordan føles det? spurte Nikolaj, og Nikolaj svarte at jo det føles bra, særlig med tanke på avslutningen av kampen, og ikke minst med tanke på alle de som hadde trodd på ham, særlig med tanke på all motgangen, som han nå hadde overvunnet og kunne krones som vinner av den gjeve Wimbledonturneringen eller, han kunne løfte trofeet, verdenscuptrofeet, og overta heltestatusen etter Diego Maradona eller Marco Van Basten. Ute i mørket, helt mutters alene stod han altså, Nikolaj O. med en paraply og snakket med seg selv. Det lyste i vinduene nedover Aukraveien, ut mot mørket i hagene med eple og plommetrær som nå var nakne greiner i den svarte kvelden i midten av oktober.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
