Nico

Etter at Marble Index kom ut sang du med hendene foran munnen og smilte med hånda for munnen, for tennene hadde råtna og du så ut som et romvesen på det coveret, et slags skyggebilde av jenta på baksida av Chelsea Girls. Stemmen din har en mørk burgunder tone, liksom noe seigt og svart strømmer ut av munnen din, du som sugde Jim Morrison i ei heis, du som lo av Dylan når han skrev "I´ll Keep it with mine" om sønnen din. Du som opptrådde som anorektisk klovn i ti årsdagen min på Eide Helsestasjon utenfor Molde og sang Over the Rainbow vakrere enn Olivia Newton John. Du malte tårer på kinnene og skuldrene dine sto ut av drakta som påler, Christa Päffgen i en rød og grønn varebil gjennom ørkenen mens søsteren min og jeg slår etter wunderbaumen under ryggespeilet, og du holder øynene på veien og sier hysj og adjø og velkommen lavt til deg selv, før vi stopper foran et nedlagt kasino og spiser brødskiver med peanøttsmør. Du vår kjære klovn som synger en sang hundre meter under vann. Du sier at det er slutt lenge før sykkelhjulene triller i stekende hete på Ibiza, og du er noen og førti, og du har fått Zorromerke risset inn i brystet, og du har fått fantomet ringen slått inn i panna, og ansiktet lyser som et lilla neonskilt ved innkjørselen til sentrum, der alle bilbutikkene ligger. Nå spiser vi varme rotter i en svartmalt leilighet i Paris og sier Mamma til deg på syv forskjellige språk mens du sover og sover og øyelokkene dine er hvite som melk i mørket og vi tar på dem med fingertuppene uten at du våkner