Strupesang

Jeg skriker fra baksetet i bilen for vi kjører for fort, men Vincent trykker ned gasspedalen og vi suser gjennom et tettbebygd strøk, børstet støvet av de forulykkede fra jakkeermene. Jeg skriker til frontruta knuses og vann fosser ut av ørene og i det fjerne lyser gravkapellet, idet fjerne står en forulykket prest og messer sanger på ukrainsk. I det fjerne står søsteren min på en klippe ute ved havet og er jenta i The War Zone med store lepper og arr på hendene, og filmkameraene svinger over det grønne grønne gresset, og ute ved en klippe står den gamle bunkersen der Ray Winstone og henne sniker seg opp om ettermiddagene, faren min er møbelselger, faren min er antikvar, faren min er en to hundre kilo tung bjørn som spiser små barn i skogen, og i skogen suser det og fra radioen suser det og i den mørke stua er alt som lyser en tv uten signal, i den mørke stua er alt som lyser en reklamekanal som selger hjelp til selvhjelp bøker, og i en perfekt verden svelger den vakreste jenta hundre sovepiller og gjennopplives på det lokale sykehuset, i en perfekt verden tegner jentene hjerter i hendene på hverandre, store blekkhjerter og om kvelden er gatelyktene helt gule, fluene helt svarte og på halsen slår pulsen sakte mens kaffekoppene klirrer i skapet, for et tog passerer like ved, og et brev dumper ned i postkassa og mixmasteren suser i ørene og fedrene drikker og svelger og strupehodene går opp og ned.