Rulletekst, trailerpark

Et bilde av ei jente vendt vekk fra lyset, med hestehale og hvit ullgenser, et bilde av en gutt tannregulering som pusser fotproteser med sandpapir, en gammel mann på toppen av en skyskraper som venter på signalet til å hoppe ut med en svart oppslått paraply mellom hendene, en bilpark, nei en amerikanske campingvognpark hvor alle jentene jobber på kafeteriaer og får akkurat nok tips til å mate babyene sine med maisstuing, der mannfolkene kjører trailere og skjuler de morderiske øynene under en rød caps, sett fra luften ligner gatene en svær blekkspurt som strekker seg like langt ut i alle retninger, og i midten to midlertidige fontener, som to svære øyne. Hver fredag flyr et jagerfly over og avsetter en intens buldrene lyd som får barna (i hullette t-skjorte, med juicy fruit og kardemommetyggis i munnen) til å hylgrine og flykte inn i hverandres fang, og hver gang en bil spinner opp gata virvels ørkenstøvet opp, den lokale radiostasjonen drives av en straffedømt lege med sans for god gammeldags køntrimusikk, og utenfor er det ingenting, bare enkelte steder der gresset gror, lyden av sirisser, og et par purunge jentelik begravd så langt ned som det går an å komme, og noen ganger snør det, men bare unntaksvis, hvite snøfnugg i en time eller to, og det likner rulleteksten til en film fra åttitallet, alle navnene forsvinner idet de treffer bakken.