radio i gravkapell: 2007

søndag 25. november 2007

Rulletekst, trailerpark

Et bilde av ei jente vendt vekk fra lyset, med hestehale og hvit ullgenser, et bilde av en gutt tannregulering som pusser fotproteser med sandpapir, en gammel mann på toppen av en skyskraper som venter på signalet til å hoppe ut med en svart oppslått paraply mellom hendene, en bilpark, nei en amerikanske campingvognpark hvor alle jentene jobber på kafeteriaer og får akkurat nok tips til å mate babyene sine med maisstuing, der mannfolkene kjører trailere og skjuler de morderiske øynene under en rød caps, sett fra luften ligner gatene en svær blekkspurt som strekker seg like langt ut i alle retninger, og i midten to midlertidige fontener, som to svære øyne. Hver fredag flyr et jagerfly over og avsetter en intens buldrene lyd som får barna (i hullette t-skjorte, med juicy fruit og kardemommetyggis i munnen) til å hylgrine og flykte inn i hverandres fang, og hver gang en bil spinner opp gata virvels ørkenstøvet opp, den lokale radiostasjonen drives av en straffedømt lege med sans for god gammeldags køntrimusikk, og utenfor er det ingenting, bare enkelte steder der gresset gror, lyden av sirisser, og et par purunge jentelik begravd så langt ned som det går an å komme, og noen ganger snør det, men bare unntaksvis, hvite snøfnugg i en time eller to, og det likner rulleteksten til en film fra åttitallet, alle navnene forsvinner idet de treffer bakken.

Strupesang

Jeg skriker fra baksetet i bilen for vi kjører for fort, men Vincent trykker ned gasspedalen og vi suser gjennom et tettbebygd strøk, børstet støvet av de forulykkede fra jakkeermene. Jeg skriker til frontruta knuses og vann fosser ut av ørene og i det fjerne lyser gravkapellet, idet fjerne står en forulykket prest og messer sanger på ukrainsk. I det fjerne står søsteren min på en klippe ute ved havet og er jenta i The War Zone med store lepper og arr på hendene, og filmkameraene svinger over det grønne grønne gresset, og ute ved en klippe står den gamle bunkersen der Ray Winstone og henne sniker seg opp om ettermiddagene, faren min er møbelselger, faren min er antikvar, faren min er en to hundre kilo tung bjørn som spiser små barn i skogen, og i skogen suser det og fra radioen suser det og i den mørke stua er alt som lyser en tv uten signal, i den mørke stua er alt som lyser en reklamekanal som selger hjelp til selvhjelp bøker, og i en perfekt verden svelger den vakreste jenta hundre sovepiller og gjennopplives på det lokale sykehuset, i en perfekt verden tegner jentene hjerter i hendene på hverandre, store blekkhjerter og om kvelden er gatelyktene helt gule, fluene helt svarte og på halsen slår pulsen sakte mens kaffekoppene klirrer i skapet, for et tog passerer like ved, og et brev dumper ned i postkassa og mixmasteren suser i ørene og fedrene drikker og svelger og strupehodene går opp og ned.

Bobby Fischer

Måten han gikk ut av flyet på i Reykjavik i 76, med frakken og dokumentene under armen hastende forbi folkemengden og inn i en ventende bil, han likner på Pete Townsend, nei han likner på Christopher Eccleston i Shallow Grave og 28 days later, og et sted der inne i sentrum tripper Boris Spassky frem og tilbake foran den russiske delegasjonen, og Bobby er mange dager forsinka, han har spilt bowling i USA og sittet for seg selv og pugga taktikk, mens Boris og resten av verden har venta, det hvite hus har venta, jeg har venta, jeg sitter med beina foran tvskjermen og ser Bobby riste på hodet, reise seg fra stolen og gå frem og tilbake på scena, og amerikanske etteretning har planta mikrofoner og strålingssendere i stolene og bordene og Boris blir mer og mer fortvila, kampen flyttes til bakrommet, og noen dager seinere går Bobby ut og har vunnet og forsvinner fra verden, bare for å dukke opp som en stemme et sted, en stemme i radioapparatet, en hvitskjegga bitter mann.

mandag 19. november 2007

FALNE HELTER

MATTI NYKANEN

NICO

EDIT PIAF

TOWNES VAN ZANDT

JUDEE SILL

ALEX HIGGINS

SHANE MACGOWAN

BILLIE HOLIDAY

GRAM PARSONS

MARIANNE FAITHFULL

NICK DRAKE

Nico

Etter at Marble Index kom ut sang du med hendene foran munnen og smilte med hånda for munnen, for tennene hadde råtna og du så ut som et romvesen på det coveret, et slags skyggebilde av jenta på baksida av Chelsea Girls. Stemmen din har en mørk burgunder tone, liksom noe seigt og svart strømmer ut av munnen din, du som sugde Jim Morrison i ei heis, du som lo av Dylan når han skrev "I´ll Keep it with mine" om sønnen din. Du som opptrådde som anorektisk klovn i ti årsdagen min på Eide Helsestasjon utenfor Molde og sang Over the Rainbow vakrere enn Olivia Newton John. Du malte tårer på kinnene og skuldrene dine sto ut av drakta som påler, Christa Päffgen i en rød og grønn varebil gjennom ørkenen mens søsteren min og jeg slår etter wunderbaumen under ryggespeilet, og du holder øynene på veien og sier hysj og adjø og velkommen lavt til deg selv, før vi stopper foran et nedlagt kasino og spiser brødskiver med peanøttsmør. Du vår kjære klovn som synger en sang hundre meter under vann. Du sier at det er slutt lenge før sykkelhjulene triller i stekende hete på Ibiza, og du er noen og førti, og du har fått Zorromerke risset inn i brystet, og du har fått fantomet ringen slått inn i panna, og ansiktet lyser som et lilla neonskilt ved innkjørselen til sentrum, der alle bilbutikkene ligger. Nå spiser vi varme rotter i en svartmalt leilighet i Paris og sier Mamma til deg på syv forskjellige språk mens du sover og sover og øyelokkene dine er hvite som melk i mørket og vi tar på dem med fingertuppene uten at du våkner

Matti

I gravkapellet står det en radio og fra radion strømmer tonene av "Marquis De Sade" fremført av Matti Nykänen på et finsk teveshow, antageligvis i Helsinki og jeg tenker tilbake i 1988, da faren og moren min og jeg satt foran den lille grå teven i Molde og så opptakene av Matti Nykänen som hoppet til OL gull i Calgary, stor bakke mens søsteren min sprang rundt på gulvet og lagde en spesiell gurgelyd som jeg aldri helt har greid å få ut av hodet, som om denne gurglelyden som jeg ikke har hørt siden den gang sitter fast et sted oppe i hodet mitt og dukker fram like før jeg skal opp på scenen, sceneteppet trekkes opp, publikum klapper vilt og lyskasterne blender øynene mine, men jeg smiler, jeg smiler og sier "How are you alle doing tonight?" og publikum unisont tilbake "Great" og jeg slår av en liten anekdote, om Las Vegas, om Sammy og Frankie boy, "Drink to me only, thats all i aks...ask!" og publikum ler godslig når jeg fortsetter "I don´t drink anymore, i freeze it now and eat it like an ice lolly" og idet showet er over og teppet går ned, etter tre ekstranumre trekker jeg håndkleet over panna og faller halvveis sammen i stolen foran speilet med jack on the rocks og tenker at om jeg bare virkelig hadde husket Matti Nykänen i Calgary, at det virkelig var sant at jeg satt i Aukraveien 23 og så hvordan han fløy ned bakken og inn i livet mitt, så hadde det vært perfekt. Men jeg så det aldri, jeg så aldri Matti Nykänen hoppe i Sarajevo eller Calgary, jeg kan knapt huske en eneste av verdenscupseierene hans, nå som han sitter der med de karakteristiske kinnene sine, slike kinn som bare alkiser får, og et tregt vanskelig ansikt, en smule aggressivt, snøvlende på finsk, og nå lener han seg over mot meg og hvisker i øret mitt på gebrokkent engelsk at hvis den pølsemakerkona hans ikke snart holder kjeft, så...så, og jeg reiser meg på nytt, går tilbake inn i stua der søstra mi sover på gulvet med en hvit teddybjørn og en liten bloddråpe renner ut av det ene øret hennes, den har størknet, og jeg kjenner et støkk i brystet, som om noe går i stykker der inne, en blodåre sprekker, en lunge kollapser og bamsen hennes har et ørlite smil om munnen.