uteligger

Hele barndommen min drømte jeg om å bli uteligger, dvs. jeg ønsket meg et telt, eller et slags rede, hvor ingen kunne finne meg, og hvor jeg kunne søke ly for regn og kulde. Helst ville jeg bo inne i en container som var snudd på hodet. Der inne skulle jeg ha en oljelampe, en dyne og et liggeunderlag, litt mat og noen bøker. Om natten ville jeg snike meg ut, løpe over hustakene i byens mulm og mørke, for å stjele det jeg trengte for å overleve. Slik hadde det ikke gått. Jeg bodde på et rom i en leilighet som til likhet med alle de andre leilighetene i nabolaget kostet over en million kroner. Leilighetene ble kjøpt og solgt hele tiden mens prisene steg, til stadig forbausende høye beløp, de dyreste leilighetene med en pris på over en million sju hundre tusen kroner. Leilighetene var i underkant av seksti kvadratmeter, som betyr at hver kvadratmeter kostet nesten tretti tusen norske kroner. Her hadde jeg bosatt meg og ikke ute på gaten, bak en søppelkasse eller i et blomsterbed. Med øynene lukket kunne jeg konsentrere meg om lydene rundt madrassen jeg lå på, like ved botanisk hage. Det raslet i løvtrær og en hund bjeffet. Det må ha vært en liten hund. En bil kjørte sakte forbi og noen banket et teppe oppe i en leilighet. En gutt ropte på en annen gutt på et annet språk. Den andre gutten svarte på det samme språket, og nå hørtes det ut som den første gutten løp den andre i møte og stemmene deres blandet seg i en kjeklende men kameratslig stil. Så syklet noen forbi, veldig nært. Kanskje blåste en plastikkpose med vinden langs gresset, og fuglene kvitret som vanlig, det var trost denne gangen, og kanskje en spurv, definitivt måker. Poesien var borte. Før hadde jeg skrevet den, nå var det andre som skrev den, for eksempel Thomas Marco Blatt. (han bodde noen kilometer herfra). Han satt og skrev på lange prosaiske dikt om folk som bor. Jeg lå på en madrass med lukkede øyne. Poesien var forsvunnet fra livet mitt. Et sted på bunnen av Akerselva lå telefonen min og ringte.

oslo

Poesien var forsvunnet. Skrubbet ut av håndflatene med stålull og såpe, spylt vekk fra asfalten sammen med hamburgerpapir og sigarettsneiper, selv ikke når sola skinte gjennom løvverket i et bøketre i botanisk hage, eller når en fyllik på en benk så akkurat ut som svart-hvittbildet av en fyllik tatt av en kunstfotograf fantes det ikke spor av poesi. Poesien, som før hadde avtegnet seg i vingespennet til en due så vel som i det glinsende sikkelet til en pensjonist, var nå vasket vekk, ikke i løpet av et enkelt døgn, ikke i løpet av et år, men sakte og sikkert. Overmadrassen som hang ute til tørk var glemt igjen over natten og var nå brukt av to narkomane som en slags sofa mens de satt sprøyter. Det var brennmerker i madrassen, sølvfolie og sprøyter. Jeg la meg ned på den våte madrassen (det hadde regnet i løpet av natten) og så på himmelen som var i ferd med å bli blå. Det var mai måned og jeg visste ingenting om at himmelen jeg nå så over meg skulle fortsette å være blå i lang, lang tid, en hel måned. Jeg lå på en våt madrass, hengt ut til tørk og glemt over natten, en madrass brukt som oppskytningsrampe for to narkomane. Her hadde de i løpet av natten varmet heroin på sølvpapir, trukket heroinet inn i sprøyten gjennom den tynne nåla og injisert den seige væsken i en blodåre, jeg antar i foten et sted, som de pleier å gjøre i oppgangen fra Jernbanetorget t-banestasjon, hvor narkomane setter sprøyter helt åpenlyst i trappene ned til perrongen. De to narkomane må ha mekket i stillhet og så sakte falt bakover i madrassens mykhet idet stoffet fylte kroppene deres med en kort og varm eufori. Mens jeg kjente hvordan væten trakk inn i klærne mine lukket jeg øynene. Der inne bak øyelokkene var det ingenting. Et oransje mørke. Noen tanker forsøkte jeg å tenke, noen små og nyttige tanker om fremtiden, men kunne ikke tenke på annet enn de to narkomane som hadde ødelagt overmadrassen, de to som sikkert hadde forlatt madrassen bare for kort tid siden, på vei videre forbi Botanisk hage (i full blomst!) og ned mot Oslo S. Kanskje svinget de akkurat nå inn på Grønlandsreiret mot ærverdige Stjerneporten kafé.