Molde om høsten. Det regnet sidelengs fra Atlanterhavet, innover Moldefjorden, og midt på dagen, mens det enda var lyst, drev skyene sølvgrå og dekket til alle fjellene på andre siden av fjorden. Uansett om det var finvær var det noe som stengte for. Skyer og fjell. Nikolaj sto inne i stua og så hvordan regnet pisket og rant nedover rutene og på den grå fjorden og skyene som dekket hele himmelen og lå over byen som et trangt lokk. Han var barbeint. Midt ute i fjorden lå det holmer og dit pleide mamma og pappa og søstra og han å dra om sommeren for å bade. Da tok de Taxibåten fra kaia og spiste jordbær på vei over til Hjertøya, og Nikolaj kunne kjenne duringen i kroppen selv om det var høst og kaldt og ingen dro ut med båt lenger. Men ferga over til Vestnes gikk hele tida, den hvite ferga fram og tilbake, og av og til kom Hurtigruta inn fra havgapet og la til kai ved Molde havn. Helt blankt og stille. Vinden blåste i fjorden slik at den fikk hvite skumtopper. Måkene ble gale og hang som hvite knagger oppe i vinden. Fra huset der han bodde kunne han se ned på fotballstadion der Molde fotballklubb trente og spilte kamper i landets øverste divisjon. Hver gang uværet kom kjente Nikolaj en stor ro. Han sto inne i det varme huset og se ut på alt som rørte på seg. Føttene var glovarme. Han visste ikke hvorfor. Noen ganger ble de iskalde. Andre ganger glovarme. Slik var det bare. Det fantes ingen forklaring. Nikolaj bare sto og sto uten å røre på seg, helt forsteinet i noen tanker om uværet der ute.

Nikolaj O.

Nikolaj hadde en lek han lekte hver gang det regnet om høstkveldene. Da kledde han seg i regnklær og tok med seg en svart paraply og stilte seg ute på parkeringsplassen ved siden av huset. Gata var mørkt og det regnet og blåste. Paraplyen var nesten i ferd med å vrenge seg. Der ute, i mørket utenfor Aukraveien 23 stod han med en paraply i det regnfulle stormfulle oktoberværet og intervjuet seg selv. Mikrofonen var en liten lommelykt han lyste opp i ansiktet sitt hver gang han spilte stjernen. En gang var han en tennisstjerne, en annen gang en fotballproff. Hvordan føles det? spurte Nikolaj, og Nikolaj svarte at jo det føles bra, særlig med tanke på avslutningen av kampen, og ikke minst med tanke på alle de som hadde trodd på ham, særlig med tanke på all motgangen, som han nå hadde overvunnet og kunne krones som vinner av den gjeve Wimbledonturneringen eller, han kunne løfte trofeet, verdenscuptrofeet, og overta heltestatusen etter Diego Maradona eller Marco Van Basten. Ute i mørket, helt mutters alene stod han altså, Nikolaj O. med en paraply og snakket med seg selv. Det lyste i vinduene nedover Aukraveien, ut mot mørket i hagene med eple og plommetrær som nå var nakne greiner i den svarte kvelden i midten av oktober.