Molde om høsten. Det regnet sidelengs fra Atlanterhavet, innover Moldefjorden, og midt på dagen, mens det enda var lyst, drev skyene sølvgrå og dekket til alle fjellene på andre siden av fjorden. Uansett om det var finvær var det noe som stengte for. Skyer og fjell. Nikolaj sto inne i stua og så hvordan regnet pisket og rant nedover rutene og på den grå fjorden og skyene som dekket hele himmelen og lå over byen som et trangt lokk. Han var barbeint. Midt ute i fjorden lå det holmer og dit pleide mamma og pappa og søstra og han å dra om sommeren for å bade. Da tok de Taxibåten fra kaia og spiste jordbær på vei over til Hjertøya, og Nikolaj kunne kjenne duringen i kroppen selv om det var høst og kaldt og ingen dro ut med båt lenger. Men ferga over til Vestnes gikk hele tida, den hvite ferga fram og tilbake, og av og til kom Hurtigruta inn fra havgapet og la til kai ved Molde havn. Helt blankt og stille. Vinden blåste i fjorden slik at den fikk hvite skumtopper. Måkene ble gale og hang som hvite knagger oppe i vinden. Fra huset der han bodde kunne han se ned på fotballstadion der Molde fotballklubb trente og spilte kamper i landets øverste divisjon. Hver gang uværet kom kjente Nikolaj en stor ro. Han sto inne i det varme huset og se ut på alt som rørte på seg. Føttene var glovarme. Han visste ikke hvorfor. Noen ganger ble de iskalde. Andre ganger glovarme. Slik var det bare. Det fantes ingen forklaring. Nikolaj bare sto og sto uten å røre på seg, helt forsteinet i noen tanker om uværet der ute.