Nikolaj O.

Nikolaj hadde en lek han lekte hver gang det regnet om høstkveldene. Da kledde han seg i regnklær og tok med seg en svart paraply og stilte seg ute på parkeringsplassen ved siden av huset. Gata var mørkt og det regnet og blåste. Paraplyen var nesten i ferd med å vrenge seg. Der ute, i mørket utenfor Aukraveien 23 stod han med en paraply i det regnfulle stormfulle oktoberværet og intervjuet seg selv. Mikrofonen var en liten lommelykt han lyste opp i ansiktet sitt hver gang han spilte stjernen. En gang var han en tennisstjerne, en annen gang en fotballproff. Hvordan føles det? spurte Nikolaj, og Nikolaj svarte at jo det føles bra, særlig med tanke på avslutningen av kampen, og ikke minst med tanke på alle de som hadde trodd på ham, særlig med tanke på all motgangen, som han nå hadde overvunnet og kunne krones som vinner av den gjeve Wimbledonturneringen eller, han kunne løfte trofeet, verdenscuptrofeet, og overta heltestatusen etter Diego Maradona eller Marco Van Basten. Ute i mørket, helt mutters alene stod han altså, Nikolaj O. med en paraply og snakket med seg selv. Det lyste i vinduene nedover Aukraveien, ut mot mørket i hagene med eple og plommetrær som nå var nakne greiner i den svarte kvelden i midten av oktober.