uteligger

Hele barndommen min drømte jeg om å bli uteligger, dvs. jeg ønsket meg et telt, eller et slags rede, hvor ingen kunne finne meg, og hvor jeg kunne søke ly for regn og kulde. Helst ville jeg bo inne i en container som var snudd på hodet. Der inne skulle jeg ha en oljelampe, en dyne og et liggeunderlag, litt mat og noen bøker. Om natten ville jeg snike meg ut, løpe over hustakene i byens mulm og mørke, for å stjele det jeg trengte for å overleve. Slik hadde det ikke gått. Jeg bodde på et rom i en leilighet som til likhet med alle de andre leilighetene i nabolaget kostet over en million kroner. Leilighetene ble kjøpt og solgt hele tiden mens prisene steg, til stadig forbausende høye beløp, de dyreste leilighetene med en pris på over en million sju hundre tusen kroner. Leilighetene var i underkant av seksti kvadratmeter, som betyr at hver kvadratmeter kostet nesten tretti tusen norske kroner. Her hadde jeg bosatt meg og ikke ute på gaten, bak en søppelkasse eller i et blomsterbed. Med øynene lukket kunne jeg konsentrere meg om lydene rundt madrassen jeg lå på, like ved botanisk hage. Det raslet i løvtrær og en hund bjeffet. Det må ha vært en liten hund. En bil kjørte sakte forbi og noen banket et teppe oppe i en leilighet. En gutt ropte på en annen gutt på et annet språk. Den andre gutten svarte på det samme språket, og nå hørtes det ut som den første gutten løp den andre i møte og stemmene deres blandet seg i en kjeklende men kameratslig stil. Så syklet noen forbi, veldig nært. Kanskje blåste en plastikkpose med vinden langs gresset, og fuglene kvitret som vanlig, det var trost denne gangen, og kanskje en spurv, definitivt måker. Poesien var borte. Før hadde jeg skrevet den, nå var det andre som skrev den, for eksempel Thomas Marco Blatt. (han bodde noen kilometer herfra). Han satt og skrev på lange prosaiske dikt om folk som bor. Jeg lå på en madrass med lukkede øyne. Poesien var forsvunnet fra livet mitt. Et sted på bunnen av Akerselva lå telefonen min og ringte.