Minste motstands vei - MMV - Føljetong

I løpet av sommeren vil man her på bloggen kunne følge arbeidet med boken Minste Motstands vei. På bloggen vil det bli lagt ut utkast og spontane tekster knyttet opp mot prosjektet. Bloggen vil altså fungere som en bootlegutgave av boka, eller en alternativ mer utflytende del av boka. Kom gjerne med innspill

MMV Føljetong: Bufo Bufo

“Denne sol får du aldrig se mere i det liv, se nu på den, det er for siste gang”

- Hjalmar Johansen, dagbok fra Spitsbergen 1908.

Den 3. Januar 1913 skjøt Hjalmar Johansens seg på Solli plass i Oslo. Hjalmar Johansen tok hyre som fyrbøter på Nansens første Fram-ekspedisjon. Takket være hans sterke fysikk (han var en eminent turner) gikk han fort i gradene og ble Nansens følge mot nord. Sammen overvintret de på Franz Josefs Land under den ett og et halvt år lange reisen tilbake fra Nordpolen. Han var med på en rekke ekspedisjoner, de to mest kjente er Nansens reise med Fram i Nord, og ikke minst Amundsens sydpolekspedisjon. Hjalmar Johansen var den tredje mann, han som kom i skyggen av både Roald Amundsen og Fridtjof Nansen, en Buzz Aldrin i norsk polarhistorie. I likhet med Buzz Aldrin hadde Johansen personlige problemer. Livet ute i isødet taklet han godt, men hjemme slet han gambling og alkoholisme, og bebreidet seg selv hardt for det, en selvbebreidelse som kulminerte skuddet på Solliplass nyåret 1913. Mannen som tok livet av seg var i bakrus på mer enn en måte. Etter å ha deltatt på Roald Amundsens sydpolekspedisjon, ble han etterlatt på Tasmania med minimalt reisebudsjett. Mens Amundsen og mannskapet på Fram III ble feiret som helter da de ankom Norge, ble Johansen overlatt til seg selv. Amundsen framstilte han som mytterist, når sannheteten var at Johansen redder et mannskapsmedlem som Amundsen forlot til den sikre død. Johansen advarte også Amundsen mot den første forsøket på å nå Sydpolen, en advarsel som viste seg å stemme. Hjalmar Johansen ble aldri med helt til Sydpolen. Han ble overlatt til en sideekspedisjon på turen, sammen med marineløytnanten. Hans harde kritikk av Amundsen som ekspedisjonsleder fikk til slutt et fatalt utfall. Hjalmar Johansen er en av de skjønne taperne.

Nesten hundre år senere befinner jeg meg på også på Solli plass. Jeg sitter på en benk, heldigvis uten revolver. Det er blitt april og det er solskinn. Fuglene kvitrer og trikken kjører forbi, på utekafeene sitter folk i solbriller og tynne gensere, de drikker kaffe og øl og noen røyker fortsatt sigaretter. Jeg er en av dem. Jeg fisker en Blue Master ut av jakkelomma, suger røyken grådig ned i lungene. Trærne slår knopper. Det er i ferd med å bli vår, men ingen god vår for min del. Jeg er blitt forvandlet til en padde. Padden har spist for mye, drukket for mye, den har blitt sløv og fet. Oslo er en sump full av padder. Du kan se det på huden deres, den er matt, sliten, gråaktig, øynene er tåkete. De sitter overalt, puster dovent inn og ut, drikker av sine glass med øl, tørker av seg kebabsaus rundt munnen. De har rester av saus og størknet ost på dongeribuksene og skjørtene sine, og om natten er de på sitt mest aktive. Da siger de ut fra leiligheter og søker nærmeste vannhull, fråtser og parer seg på skitne sengelaken, alltid halvt bevisstløse og lykkelige på en trist måte. Du ser dem ikke om morgenen, for da sover de sin urolige søvn. Du ser dem ikke om formiddagen heller for den saks skyld. Paddene sover om dagen og våkner gradvis utover ettermiddagen, de er svette og redde når de ikke befinner seg i sitt naturlige habitat. Selv byens ordfører, Fabian Stang, til tross for sine fine dresser og velgredde hår, minner han ikke litt om en padde? En blid og opplagt en vel og merke, men likefullt en padde. Oslo er en sump,

Jeg kan tenke meg at det var slik Hjalmar Johansen følte seg når han steg i land i Kristiania etter Sydpolekspedisjonen. I det han setter beina på norsk landjord er også han forvandlet fra en stor staut erobrer til en liten sammentrykt padde som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Padden blir fortvilet. Den får angst. Jeg forestiller meg angst som et lite insekt, som kryper inn gjennom øret og yngler i hodet. Fortvilelsen er stille og uforutsigbar, den setter seg i magen og gjærer. Hjalmar Johansen fikk tilbud om å være med på en ny ekspedisjon etter å ha blitt dolket i ryggen av Amundsen. Men han møtte ikke opp. På det tidspunktet var Johansen blitt en ulykkelig amfibie, pengelens og raggete. Hjalmar Johansen tok livet sitt før Olav H. Hauge skrev ”Det går an å leve i hverdagen og”. Han døde lenge før Finn Skårderud skrev ”Uro” og slo fast av hverdagen er mer mye farligere enn å hoppe fallskjerm eller drive annen ekstremsport. Kan hende ville ingenting av dette ha hjulpet, kanskje manglet han rett og slett en katt. En mjuk og vis katt som han kunne snakke litt med?

Jeg reiser meg fra benken på Solliplass (kan hende en ny utgave av benken der Hjalmar Johansen avsluttet livet sitt). Det er tid for handling og forandring. Sammen med en annen padde har jeg søkt om penger til et selvhjelpsprosjekt forkledd som et bokprosjekt: Å gå norge på langs og så skrive bok om det. Jeg har valget mellom å ta meg skikkelig sammen, utarbeide en hard og strukturert dagsplan som må følges til punkt å prikke, eller gjøre som Hjalmar; snøre på meg skoa og forlate sumpen, reise ut på ekspedisjon. Jeg velger det siste og enkleste; Å flykte fra meg selv.