oslo

Poesien var forsvunnet. Skrubbet ut av håndflatene med stålull og såpe, spylt vekk fra asfalten sammen med hamburgerpapir og sigarettsneiper, selv ikke når sola skinte gjennom løvverket i et bøketre i botanisk hage, eller når en fyllik på en benk så akkurat ut som svart-hvittbildet av en fyllik tatt av en kunstfotograf fantes det ikke spor av poesi. Poesien, som før hadde avtegnet seg i vingespennet til en due så vel som i det glinsende sikkelet til en pensjonist, var nå vasket vekk, ikke i løpet av et enkelt døgn, ikke i løpet av et år, men sakte og sikkert. Overmadrassen som hang ute til tørk var glemt igjen over natten og var nå brukt av to narkomane som en slags sofa mens de satt sprøyter. Det var brennmerker i madrassen, sølvfolie og sprøyter. Jeg la meg ned på den våte madrassen (det hadde regnet i løpet av natten) og så på himmelen som var i ferd med å bli blå. Det var mai måned og jeg visste ingenting om at himmelen jeg nå så over meg skulle fortsette å være blå i lang, lang tid, en hel måned. Jeg lå på en våt madrass, hengt ut til tørk og glemt over natten, en madrass brukt som oppskytningsrampe for to narkomane. Her hadde de i løpet av natten varmet heroin på sølvpapir, trukket heroinet inn i sprøyten gjennom den tynne nåla og injisert den seige væsken i en blodåre, jeg antar i foten et sted, som de pleier å gjøre i oppgangen fra Jernbanetorget t-banestasjon, hvor narkomane setter sprøyter helt åpenlyst i trappene ned til perrongen. De to narkomane må ha mekket i stillhet og så sakte falt bakover i madrassens mykhet idet stoffet fylte kroppene deres med en kort og varm eufori. Mens jeg kjente hvordan væten trakk inn i klærne mine lukket jeg øynene. Der inne bak øyelokkene var det ingenting. Et oransje mørke. Noen tanker forsøkte jeg å tenke, noen små og nyttige tanker om fremtiden, men kunne ikke tenke på annet enn de to narkomane som hadde ødelagt overmadrassen, de to som sikkert hadde forlatt madrassen bare for kort tid siden, på vei videre forbi Botanisk hage (i full blomst!) og ned mot Oslo S. Kanskje svinget de akkurat nå inn på Grønlandsreiret mot ærverdige Stjerneporten kafé.