just think about the phonetics, then the meaning will come by itself

Et sted i Tigerstaden går min beste venn rundt uten bukser. Han vet ikke hvor han er eller hvem han er. Det snør og øyelokkene hans er tunge som bly. Lissene på skoene hans henger løst men han snubler mirakuløst nok ikke i dem, han fortsetter sin krøkkete gange i håp om å nå en dør som er låst, en dør han en gang eide nøklene til, en nøkkel som lå i en bukse han ikke lenger vet hvor er. Klokka er halv seks om morgenen og det er mørkt, snøen laver ned og legger seg som våt sørpe i veikanten, lyktene til en bil passerer i det fjerne, og et avisbud fyller tralla si med aviser. Min gode skakkjørte venn vet ikke at han i de neste dagene skal ligge og skjelve i Ikea-senga si på Majorstua og sjekke tekst-tv hver tredje time fordi han er redd han har begått et mord i glemselen han nå går rundt i, eller at han den neste måneden med jevne mellomrom skal stå engstelig bak gardina og speide ned mot Vallegata etter torpedoer som han er overbevist er ute etter å ta han av dage. Det er en kald og grytidlig vintermorgen i februar. Han passerer Bislett bad, og lener seg et øyeblikk mot statuen av Per Sivle, Han han ikke sovet på 86 timer og sjangler etter litt om og men videre, nedkjølt og i søvne. Ei kvinne med en labrador i bånd står hundre meter unna og ser på. Hun kan se stakkaren strene over veien i halvsirkler, oppover en hvit gressplen der han for hver tredje meter såvidt sklir over ende før han akkurat henter seg inn igjen. Han har kort mørkt hår, er forholdsvis liten av vekst med en tydelig definert mage og tynne bein, små kneskåler, korte fingrer og et ansikt som kan tilhøre en irsk bokser som har bokset litt for mange kamper. Men det beste og tryggeste kjennetegnet er hans absolutte bukseløshet. En bukseløs mann midtvinters i Oslos gater er et trygt tegn på at noe ikke har gått etter planen, for den bukseløse planla det slett ikke slik, han planla noe helt annet, noe mye varmere og hyggeligere, kanskje å delta i entusiastisk allsang og kanskje, bare kanskje å ligge tett inntil en varm naken kvinne i en varm seng med dundyne. Slik planla han det, men her går han, forfrossen og forlatt av sin egen hukommelse, ensom i sine bedøvde bevegelser, kun underholdt av sin egen snøvlende stemme som en døende polfarer. Jeg innbiller meg at det var slik Robert Falcon Scott så ut helt mot slutten av den fatale reisen tilbake fra Sydpolen. En politibil kjører forsiktig opp ved siden av han, konstabelen som kommer ut spør han hva han heter. Min gode venn blir stående å svaie litt før han svarer. Jostein. Jostein Kolberg snøvler han. Med ett har han våknet til live igjen, skjerpet av alvoret lovens lange arm har lagt på situasjonen. Konstabelen hjelper han inn i politibilen som forsvinner i det vinternatta er i ferd med å gli over i en hvilken som helst søvnig vintermorgen, med køer av biler på tomgang foran lyskryss, med barnehagebarn og skolebarn i baksetet. Det er denne mannen jeg månder senere skal krysse Norges land med, fra sør til nord, fra Lindesnes til Nordkapp i regn, snø og vind. Han må, i sin nyoppvåknede tilstand, føle seg optimistisk, fordi en mann som kan gå bukseløs halve natta rundt i Oslo midtvinters, bør det å krysse Norge på langs være en smal sak.