Spontan Beruset Leserglede: Kodane av Olav R. Øyehaug

Forsøk er på en eller annen måte ment å være halvveis. Derfor lager jeg en bokanmelderspalte her, på en blogg uten lesere. Bokmeldingene er usensurerte, anmelderen er under innflytelse av alkohol og og en veldig jo-jo-aktig objektivitet. Første bok ut er Olav Øyehaugs "Kodane" den har jeg lest i kveld. Boken beskrives som en Kharms-absurdistisk bok. Det første jeg tenker med boka er hvordan leken med setninger og vendinger er fremtredende, at en setning kan ta mange siksakretninger og utløse ganske usannsynlige historier. Jeg har drukket whisky så jeg må lire av meg det jeg husker best først. Positivt: Mange flotte setninger i boka som jeg tar med meg inn i underbevisstheten og skal forsøke å rovdrifte sånn passe kamuflert. Som i historien der hovedpersonen legger seg ned på asfalten og aker seg fremover fordi han tror han kan fly, for så å tre ut av sitt fysiske jeg for å følge det, så miste oversikten over sitt korpus og forfatteren ender opp med å si: "Nei, uff, dette var kanskje ikkje det luraste Asle hadde gjort i sitt liv". Eller i fortellingen Floga: "Eg skal berre sjå noko flyge ut av deg, så kan du gå" Her fremstår kanskje setninga en smule poetisk, eksistensiell om du vil, men i teksten er det ramme alvor og bokstavelig talt, i en absurd setting da vel og merke. Tekstene er preget av forvandlinger og vridninger og vendinger som opptrer hyppig, som regel er det flere av dem i samme teksten. Aksepterer jeg dette? Ja det må jeg jo bare gjøre. Glem realismen, peil deg inn på tekster som alltid opphever virkeligheten og begir seg ut på absurdistiske tankerekker, der logikken ligger i hvordan man kan vri historien rundt enda en gang. Jeg synes mange av fortellingene prøver litt for hardt på akkurat dét, vendingene blir litt for hektiske og låser teksten. Generellt synes jeg flere av de kortere tekstene utmerket seg, kanskje fordi jeg opplever det komprimerte og knappe som et format der denne forfatteren med det rare skjegget behersker. Nå høres jeg jo veldig anmelder ut. Det er jo ingen som leser dette, så skitt la gå. De korte tekstene overrasker meg. Som Inneflod der en bekk begynner å renne gjennom rommet fortelleren og hans sammensvorne befinner seg. Eller Slikt som skjer, en tekst som for meg er et dikt, et vakkert et også fant jeg ut, etter litt betenkningstid. Bassengteksten er egentlig veldig bra, men den likte jeg av en eller annen grunn ikke så godt, den ble litt for fiks, og det synes jeg kan være et problem i boka også, alt er overskridende og det er morsomt det, men den hoppper litt vel hyperaktig i alle kanter. Kanskje kunne det vært en mer renvasket strategi, å la ting virkelig løse seg opp i alle retninger, dra det absurde ut enda mer. Her er det også tilløp til lengre fortellinger eller noveller om du vil. Her er det litt skurr, ikke alt fungerer, stilen blir litt for forutsigbar. En gutt eller mann lager musikk som avslutter en potensiell tredje verdenskrig, to leger som skal skille siamesiske tvillinger gror sammen, universet står opp og er menneske med interesse for en bok om "Universet". Disse tekstene er slitsomme synes jeg. Mannen som er dømt til å eksplodere om han tenker nettopp dét tre ganger er nesten-nesten. Den nye verda er en flott tekst om en mann som flyter rundt og søker sannheten. Jeg savner en litt rensligere tone, en litt større klarhet. Det blir jo ikke mindre absurd og morsomt av at teksten av færre slittsomme forvandlinger. Men jeg likte jo boka da. Den har en rekke fine setninger i seg, fine passasjer som jeg tenkte Åj om. Hvilke da? kan du saktens spørre, usynlige leser. Men jeg svarer ikke, for det er for sent til å huske, og jeg er trett. På millionterningen gir jeg 670 000 øyne.