Ord til ettertanke (shubert theatre 1990)

"In my country there is still the influence of gentle sports. As a result, in addition to jogging and cycling, I like badminton and cricket." 8.233

"Once, in an airplane, I gave CPR to heart attack victims and helped to set headlight" 8.714

"Sometimes excitement really gets to me, like one time when I jumped the ring in the middle of a bull fight. I never do that again." 8.450

"On fridays and saturdays in my home town I sit down with people who are handicapped. I hope they get as much out of it as I do." 8.139

"I have made a study of mind control. I dont hink others can stop us from reaching our goals. We do it ourselves. We put our own barriers, and only we can take them down." 8.498

"I am interested in politics because everybody in my country cares about politics now. And I love my new president, Vaclac Havel." 7.785

"I have two health tips besides excercise. One is: Never go on a crash diet. The other is; Don't worry, be happy." 8.450

"I frequently advise people to put only quality food and quality information in their body, so they may lead a quality life." 8.299

"Excercise is not only something I enjoy, it is also something I have studied. I have had nine years of ballet training and eight years of gymnastics." 8.922

Spontan Leserglede. Overalt bor det folk av Thomas Marco Blatt

Det er søndag og jeg er akkurat kommet hjem fra fem dager i Oslo, så før jeg nå skal legge meg har jeg lest Thomas Marco Blatts andre diktsamling og det etter å ha hørt og sett og minglet med mange samtidspoeter i en Oslohybel. Vel. TMB har fra før skrevet en diktsamling som han fikk debutantprisen for, jeg husker den som mild, prosaisk, med en slags saktevirkende effekt, der denne prosaiske jevne men insisterende og ofte poetiserende tonen gror i leseren, altså meg, og etterlater et godt inntrykk og en følelse av å ha vært på en liten reise i arkitektur og kjærlighet, i sverige og verdens mange store luftige steder. Oppfølgeren begynner på mange måter der "Slik vil jeg måle opp verden" sluttet, med prosaiske dikt, snirklete satt opp nedover siden, dikt som gjerne går over flere sider, og gjerne med flere kursiveringer der jeg gjerne får en følelse av at teksten poetiseres ytterligere, i alle fall synes jeg kursiveringene understreker en setning litt ekstra, gir det et hviskende men samtidig insisterende toneleie. La det først være sagt. Det er ikke alt i denne samlinga jeg synes er like solid, flere av diktene i den første bolken mangler et punkt, noe spissfindig diktet kan springe inn i eller ut i fra. Dikt fire, fem seks og sju har preg på seg av å være hurtig sammenrasket og litt tilfeldige. Det er ikke nødvendigvis noe feil i det, en slik letthet kan fungere, men jeg synes ikke disse tekstene lander noe sted, de forblir litt svevende og ufokuserte. I flere av de lengre diktene viser et format Blatt behersker godt. Samlingas andre dikt er et slikt ett. Gjennom en rekke sammenlikninger kretses ordet "jeg" "du" og "hjem" inn. Tanken synes å være enkel: Vi er overalt, hele tiden, tankene og språket er overalt hele tiden i oss og dette skal vi forholde oss til, skremmende nok. Best likte jeg åpningsdiktet i den første bolken, særlig avslutningen som jeg synes er symptomatisk for Blatt og fokuset, på rom, rastløshet, stedflyktighet:

"...er-det-her-du-bor?
rable over ord, falle om
og bli liggende på gulvet,
vinteren hadde kommet
over natten..."

Når jeg leser disse diktene får jeg følelsen av å ha med en poet med kontroll, som skriver prosaisk men som virkelig forsøker å sammenføye tanke, estetikk, struktur og impulsivitet, og det er særlig når han lykkes i denne sammenføyingen at jeg synes diktene blir virkelig gode. I samlingas tredje dikt sier forfatteren noe om hvordan han ønsker å skrive diktene sine, i fiktiv dialog med IKEA gründeren Ingvar Kamprad.

"jeg sier jeg vil utvide diktet,
skape et demokratisk dikt"

Hvordan skape et demokratisk dikt? Det høres unektelig idealistisk ut, men jeg stopper opp ved nettopp det utsagnet og nøler litt? Hvordan skape et demokratisk dikt? Hmmm. I Blatts tilfelle må det vel være å slippe til så mange stemmer som mulig, å innlemme mest mulig, derav utvide. Men det foregår alltid en utsiling og uansett hvor stort og demokratisk blir Blatt i sine dikt sittende diktator. Men men, nå kan det hende jeg leser akkurat dét utsagnet alt for bokstavelig. Ekspansjon er et nøkkelord her, men ikke nødvendigvis som en spredningens estetikk, for de assosiative hoppene i diktet er alltid tydelige, det glir veldig tydelig over i hverandre. Om ikke alle diktene i denne samlinga er av samme klasse er det dette stringente, samt en svært så modig holdning i det å hele tiden forsøke å definere prosjektet sitt som gjør at bokas om helhet fungerer.

et bilde tatt i troms, bare for å se om jeg og alt det andre fungerer

Spontan Beruset Leserglede: Kodane av Olav R. Øyehaug

Forsøk er på en eller annen måte ment å være halvveis. Derfor lager jeg en bokanmelderspalte her, på en blogg uten lesere. Bokmeldingene er usensurerte, anmelderen er under innflytelse av alkohol og og en veldig jo-jo-aktig objektivitet. Første bok ut er Olav Øyehaugs "Kodane" den har jeg lest i kveld. Boken beskrives som en Kharms-absurdistisk bok. Det første jeg tenker med boka er hvordan leken med setninger og vendinger er fremtredende, at en setning kan ta mange siksakretninger og utløse ganske usannsynlige historier. Jeg har drukket whisky så jeg må lire av meg det jeg husker best først. Positivt: Mange flotte setninger i boka som jeg tar med meg inn i underbevisstheten og skal forsøke å rovdrifte sånn passe kamuflert. Som i historien der hovedpersonen legger seg ned på asfalten og aker seg fremover fordi han tror han kan fly, for så å tre ut av sitt fysiske jeg for å følge det, så miste oversikten over sitt korpus og forfatteren ender opp med å si: "Nei, uff, dette var kanskje ikkje det luraste Asle hadde gjort i sitt liv". Eller i fortellingen Floga: "Eg skal berre sjå noko flyge ut av deg, så kan du gå" Her fremstår kanskje setninga en smule poetisk, eksistensiell om du vil, men i teksten er det ramme alvor og bokstavelig talt, i en absurd setting da vel og merke. Tekstene er preget av forvandlinger og vridninger og vendinger som opptrer hyppig, som regel er det flere av dem i samme teksten. Aksepterer jeg dette? Ja det må jeg jo bare gjøre. Glem realismen, peil deg inn på tekster som alltid opphever virkeligheten og begir seg ut på absurdistiske tankerekker, der logikken ligger i hvordan man kan vri historien rundt enda en gang. Jeg synes mange av fortellingene prøver litt for hardt på akkurat dét, vendingene blir litt for hektiske og låser teksten. Generellt synes jeg flere av de kortere tekstene utmerket seg, kanskje fordi jeg opplever det komprimerte og knappe som et format der denne forfatteren med det rare skjegget behersker. Nå høres jeg jo veldig anmelder ut. Det er jo ingen som leser dette, så skitt la gå. De korte tekstene overrasker meg. Som Inneflod der en bekk begynner å renne gjennom rommet fortelleren og hans sammensvorne befinner seg. Eller Slikt som skjer, en tekst som for meg er et dikt, et vakkert et også fant jeg ut, etter litt betenkningstid. Bassengteksten er egentlig veldig bra, men den likte jeg av en eller annen grunn ikke så godt, den ble litt for fiks, og det synes jeg kan være et problem i boka også, alt er overskridende og det er morsomt det, men den hoppper litt vel hyperaktig i alle kanter. Kanskje kunne det vært en mer renvasket strategi, å la ting virkelig løse seg opp i alle retninger, dra det absurde ut enda mer. Her er det også tilløp til lengre fortellinger eller noveller om du vil. Her er det litt skurr, ikke alt fungerer, stilen blir litt for forutsigbar. En gutt eller mann lager musikk som avslutter en potensiell tredje verdenskrig, to leger som skal skille siamesiske tvillinger gror sammen, universet står opp og er menneske med interesse for en bok om "Universet". Disse tekstene er slitsomme synes jeg. Mannen som er dømt til å eksplodere om han tenker nettopp dét tre ganger er nesten-nesten. Den nye verda er en flott tekst om en mann som flyter rundt og søker sannheten. Jeg savner en litt rensligere tone, en litt større klarhet. Det blir jo ikke mindre absurd og morsomt av at teksten av færre slittsomme forvandlinger. Men jeg likte jo boka da. Den har en rekke fine setninger i seg, fine passasjer som jeg tenkte Åj om. Hvilke da? kan du saktens spørre, usynlige leser. Men jeg svarer ikke, for det er for sent til å huske, og jeg er trett. På millionterningen gir jeg 670 000 øyne.

Rulletekst, trailerpark

Et bilde av ei jente vendt vekk fra lyset, med hestehale og hvit ullgenser, et bilde av en gutt tannregulering som pusser fotproteser med sandpapir, en gammel mann på toppen av en skyskraper som venter på signalet til å hoppe ut med en svart oppslått paraply mellom hendene, en bilpark, nei en amerikanske campingvognpark hvor alle jentene jobber på kafeteriaer og får akkurat nok tips til å mate babyene sine med maisstuing, der mannfolkene kjører trailere og skjuler de morderiske øynene under en rød caps, sett fra luften ligner gatene en svær blekkspurt som strekker seg like langt ut i alle retninger, og i midten to midlertidige fontener, som to svære øyne. Hver fredag flyr et jagerfly over og avsetter en intens buldrene lyd som får barna (i hullette t-skjorte, med juicy fruit og kardemommetyggis i munnen) til å hylgrine og flykte inn i hverandres fang, og hver gang en bil spinner opp gata virvels ørkenstøvet opp, den lokale radiostasjonen drives av en straffedømt lege med sans for god gammeldags køntrimusikk, og utenfor er det ingenting, bare enkelte steder der gresset gror, lyden av sirisser, og et par purunge jentelik begravd så langt ned som det går an å komme, og noen ganger snør det, men bare unntaksvis, hvite snøfnugg i en time eller to, og det likner rulleteksten til en film fra åttitallet, alle navnene forsvinner idet de treffer bakken.

Strupesang

Jeg skriker fra baksetet i bilen for vi kjører for fort, men Vincent trykker ned gasspedalen og vi suser gjennom et tettbebygd strøk, børstet støvet av de forulykkede fra jakkeermene. Jeg skriker til frontruta knuses og vann fosser ut av ørene og i det fjerne lyser gravkapellet, idet fjerne står en forulykket prest og messer sanger på ukrainsk. I det fjerne står søsteren min på en klippe ute ved havet og er jenta i The War Zone med store lepper og arr på hendene, og filmkameraene svinger over det grønne grønne gresset, og ute ved en klippe står den gamle bunkersen der Ray Winstone og henne sniker seg opp om ettermiddagene, faren min er møbelselger, faren min er antikvar, faren min er en to hundre kilo tung bjørn som spiser små barn i skogen, og i skogen suser det og fra radioen suser det og i den mørke stua er alt som lyser en tv uten signal, i den mørke stua er alt som lyser en reklamekanal som selger hjelp til selvhjelp bøker, og i en perfekt verden svelger den vakreste jenta hundre sovepiller og gjennopplives på det lokale sykehuset, i en perfekt verden tegner jentene hjerter i hendene på hverandre, store blekkhjerter og om kvelden er gatelyktene helt gule, fluene helt svarte og på halsen slår pulsen sakte mens kaffekoppene klirrer i skapet, for et tog passerer like ved, og et brev dumper ned i postkassa og mixmasteren suser i ørene og fedrene drikker og svelger og strupehodene går opp og ned.

Bobby Fischer

Måten han gikk ut av flyet på i Reykjavik i 76, med frakken og dokumentene under armen hastende forbi folkemengden og inn i en ventende bil, han likner på Pete Townsend, nei han likner på Christopher Eccleston i Shallow Grave og 28 days later, og et sted der inne i sentrum tripper Boris Spassky frem og tilbake foran den russiske delegasjonen, og Bobby er mange dager forsinka, han har spilt bowling i USA og sittet for seg selv og pugga taktikk, mens Boris og resten av verden har venta, det hvite hus har venta, jeg har venta, jeg sitter med beina foran tvskjermen og ser Bobby riste på hodet, reise seg fra stolen og gå frem og tilbake på scena, og amerikanske etteretning har planta mikrofoner og strålingssendere i stolene og bordene og Boris blir mer og mer fortvila, kampen flyttes til bakrommet, og noen dager seinere går Bobby ut og har vunnet og forsvinner fra verden, bare for å dukke opp som en stemme et sted, en stemme i radioapparatet, en hvitskjegga bitter mann.