Det er søndag og jeg er akkurat kommet hjem fra fem dager i Oslo, så før jeg nå skal legge meg har jeg lest Thomas Marco Blatts andre diktsamling og det etter å ha hørt og sett og minglet med mange samtidspoeter i en Oslohybel. Vel. TMB har fra før skrevet en diktsamling som han fikk debutantprisen for, jeg husker den som mild, prosaisk, med en slags saktevirkende effekt, der denne prosaiske jevne men insisterende og ofte poetiserende tonen gror i leseren, altså meg, og etterlater et godt inntrykk og en følelse av å ha vært på en liten reise i arkitektur og kjærlighet, i sverige og verdens mange store luftige steder. Oppfølgeren begynner på mange måter der "Slik vil jeg måle opp verden" sluttet, med prosaiske dikt, snirklete satt opp nedover siden, dikt som gjerne går over flere sider, og gjerne med flere kursiveringer der jeg gjerne får en følelse av at teksten poetiseres ytterligere, i alle fall synes jeg kursiveringene understreker en setning litt ekstra, gir det et hviskende men samtidig insisterende toneleie. La det først være sagt. Det er ikke alt i denne samlinga jeg synes er like solid, flere av diktene i den første bolken mangler et punkt, noe spissfindig diktet kan springe inn i eller ut i fra. Dikt fire, fem seks og sju har preg på seg av å være hurtig sammenrasket og litt tilfeldige. Det er ikke nødvendigvis noe feil i det, en slik letthet kan fungere, men jeg synes ikke disse tekstene lander noe sted, de forblir litt svevende og ufokuserte. I flere av de lengre diktene viser et format Blatt behersker godt. Samlingas andre dikt er et slikt ett. Gjennom en rekke sammenlikninger kretses ordet "jeg" "du" og "hjem" inn. Tanken synes å være enkel: Vi er overalt, hele tiden, tankene og språket er overalt hele tiden i oss og dette skal vi forholde oss til, skremmende nok. Best likte jeg åpningsdiktet i den første bolken, særlig avslutningen som jeg synes er symptomatisk for Blatt og fokuset, på rom, rastløshet, stedflyktighet:
"...er-det-her-du-bor?
rable over ord, falle om
og bli liggende på gulvet,
vinteren hadde kommet
over natten..."
Når jeg leser disse diktene får jeg følelsen av å ha med en poet med kontroll, som skriver prosaisk men som virkelig forsøker å sammenføye tanke, estetikk, struktur og impulsivitet, og det er særlig når han lykkes i denne sammenføyingen at jeg synes diktene blir virkelig gode. I samlingas tredje dikt sier forfatteren noe om hvordan han ønsker å skrive diktene sine, i fiktiv dialog med IKEA gründeren Ingvar Kamprad.
"jeg sier jeg vil utvide diktet,
skape et demokratisk dikt"
Hvordan skape et demokratisk dikt? Det høres unektelig idealistisk ut, men jeg stopper opp ved nettopp det utsagnet og nøler litt? Hvordan skape et demokratisk dikt? Hmmm. I Blatts tilfelle må det vel være å slippe til så mange stemmer som mulig, å innlemme mest mulig, derav utvide. Men det foregår alltid en utsiling og uansett hvor stort og demokratisk blir Blatt i sine dikt sittende diktator. Men men, nå kan det hende jeg leser akkurat dét utsagnet alt for bokstavelig. Ekspansjon er et nøkkelord her, men ikke nødvendigvis som en spredningens estetikk, for de assosiative hoppene i diktet er alltid tydelige, det glir veldig tydelig over i hverandre. Om ikke alle diktene i denne samlinga er av samme klasse er det dette stringente, samt en svært så modig holdning i det å hele tiden forsøke å definere prosjektet sitt som gjør at bokas om helhet fungerer.
