Molde om høsten. Det regnet sidelengs fra Atlanterhavet, innover Moldefjorden, og midt på dagen, mens det enda var lyst, drev skyene sølvgrå og dekket til alle fjellene på andre siden av fjorden. Uansett om det var finvær var det noe som stengte for. Skyer og fjell. Nikolaj sto inne i stua og så hvordan regnet pisket og rant nedover rutene og på den grå fjorden og skyene som dekket hele himmelen og lå over byen som et trangt lokk. Han var barbeint. Midt ute i fjorden lå det holmer og dit pleide mamma og pappa og søstra og han å dra om sommeren for å bade. Da tok de Taxibåten fra kaia og spiste jordbær på vei over til Hjertøya, og Nikolaj kunne kjenne duringen i kroppen selv om det var høst og kaldt og ingen dro ut med båt lenger. Men ferga over til Vestnes gikk hele tida, den hvite ferga fram og tilbake, og av og til kom Hurtigruta inn fra havgapet og la til kai ved Molde havn. Helt blankt og stille. Vinden blåste i fjorden slik at den fikk hvite skumtopper. Måkene ble gale og hang som hvite knagger oppe i vinden. Fra huset der han bodde kunne han se ned på fotballstadion der Molde fotballklubb trente og spilte kamper i landets øverste divisjon. Hver gang uværet kom kjente Nikolaj en stor ro. Han sto inne i det varme huset og se ut på alt som rørte på seg. Føttene var glovarme. Han visste ikke hvorfor. Noen ganger ble de iskalde. Andre ganger glovarme. Slik var det bare. Det fantes ingen forklaring. Nikolaj bare sto og sto uten å røre på seg, helt forsteinet i noen tanker om uværet der ute.

Nikolaj O.

Nikolaj hadde en lek han lekte hver gang det regnet om høstkveldene. Da kledde han seg i regnklær og tok med seg en svart paraply og stilte seg ute på parkeringsplassen ved siden av huset. Gata var mørkt og det regnet og blåste. Paraplyen var nesten i ferd med å vrenge seg. Der ute, i mørket utenfor Aukraveien 23 stod han med en paraply i det regnfulle stormfulle oktoberværet og intervjuet seg selv. Mikrofonen var en liten lommelykt han lyste opp i ansiktet sitt hver gang han spilte stjernen. En gang var han en tennisstjerne, en annen gang en fotballproff. Hvordan føles det? spurte Nikolaj, og Nikolaj svarte at jo det føles bra, særlig med tanke på avslutningen av kampen, og ikke minst med tanke på alle de som hadde trodd på ham, særlig med tanke på all motgangen, som han nå hadde overvunnet og kunne krones som vinner av den gjeve Wimbledonturneringen eller, han kunne løfte trofeet, verdenscuptrofeet, og overta heltestatusen etter Diego Maradona eller Marco Van Basten. Ute i mørket, helt mutters alene stod han altså, Nikolaj O. med en paraply og snakket med seg selv. Det lyste i vinduene nedover Aukraveien, ut mot mørket i hagene med eple og plommetrær som nå var nakne greiner i den svarte kvelden i midten av oktober.

uteligger

Hele barndommen min drømte jeg om å bli uteligger, dvs. jeg ønsket meg et telt, eller et slags rede, hvor ingen kunne finne meg, og hvor jeg kunne søke ly for regn og kulde. Helst ville jeg bo inne i en container som var snudd på hodet. Der inne skulle jeg ha en oljelampe, en dyne og et liggeunderlag, litt mat og noen bøker. Om natten ville jeg snike meg ut, løpe over hustakene i byens mulm og mørke, for å stjele det jeg trengte for å overleve. Slik hadde det ikke gått. Jeg bodde på et rom i en leilighet som til likhet med alle de andre leilighetene i nabolaget kostet over en million kroner. Leilighetene ble kjøpt og solgt hele tiden mens prisene steg, til stadig forbausende høye beløp, de dyreste leilighetene med en pris på over en million sju hundre tusen kroner. Leilighetene var i underkant av seksti kvadratmeter, som betyr at hver kvadratmeter kostet nesten tretti tusen norske kroner. Her hadde jeg bosatt meg og ikke ute på gaten, bak en søppelkasse eller i et blomsterbed. Med øynene lukket kunne jeg konsentrere meg om lydene rundt madrassen jeg lå på, like ved botanisk hage. Det raslet i løvtrær og en hund bjeffet. Det må ha vært en liten hund. En bil kjørte sakte forbi og noen banket et teppe oppe i en leilighet. En gutt ropte på en annen gutt på et annet språk. Den andre gutten svarte på det samme språket, og nå hørtes det ut som den første gutten løp den andre i møte og stemmene deres blandet seg i en kjeklende men kameratslig stil. Så syklet noen forbi, veldig nært. Kanskje blåste en plastikkpose med vinden langs gresset, og fuglene kvitret som vanlig, det var trost denne gangen, og kanskje en spurv, definitivt måker. Poesien var borte. Før hadde jeg skrevet den, nå var det andre som skrev den, for eksempel Thomas Marco Blatt. (han bodde noen kilometer herfra). Han satt og skrev på lange prosaiske dikt om folk som bor. Jeg lå på en madrass med lukkede øyne. Poesien var forsvunnet fra livet mitt. Et sted på bunnen av Akerselva lå telefonen min og ringte.

oslo

Poesien var forsvunnet. Skrubbet ut av håndflatene med stålull og såpe, spylt vekk fra asfalten sammen med hamburgerpapir og sigarettsneiper, selv ikke når sola skinte gjennom løvverket i et bøketre i botanisk hage, eller når en fyllik på en benk så akkurat ut som svart-hvittbildet av en fyllik tatt av en kunstfotograf fantes det ikke spor av poesi. Poesien, som før hadde avtegnet seg i vingespennet til en due så vel som i det glinsende sikkelet til en pensjonist, var nå vasket vekk, ikke i løpet av et enkelt døgn, ikke i løpet av et år, men sakte og sikkert. Overmadrassen som hang ute til tørk var glemt igjen over natten og var nå brukt av to narkomane som en slags sofa mens de satt sprøyter. Det var brennmerker i madrassen, sølvfolie og sprøyter. Jeg la meg ned på den våte madrassen (det hadde regnet i løpet av natten) og så på himmelen som var i ferd med å bli blå. Det var mai måned og jeg visste ingenting om at himmelen jeg nå så over meg skulle fortsette å være blå i lang, lang tid, en hel måned. Jeg lå på en våt madrass, hengt ut til tørk og glemt over natten, en madrass brukt som oppskytningsrampe for to narkomane. Her hadde de i løpet av natten varmet heroin på sølvpapir, trukket heroinet inn i sprøyten gjennom den tynne nåla og injisert den seige væsken i en blodåre, jeg antar i foten et sted, som de pleier å gjøre i oppgangen fra Jernbanetorget t-banestasjon, hvor narkomane setter sprøyter helt åpenlyst i trappene ned til perrongen. De to narkomane må ha mekket i stillhet og så sakte falt bakover i madrassens mykhet idet stoffet fylte kroppene deres med en kort og varm eufori. Mens jeg kjente hvordan væten trakk inn i klærne mine lukket jeg øynene. Der inne bak øyelokkene var det ingenting. Et oransje mørke. Noen tanker forsøkte jeg å tenke, noen små og nyttige tanker om fremtiden, men kunne ikke tenke på annet enn de to narkomane som hadde ødelagt overmadrassen, de to som sikkert hadde forlatt madrassen bare for kort tid siden, på vei videre forbi Botanisk hage (i full blomst!) og ned mot Oslo S. Kanskje svinget de akkurat nå inn på Grønlandsreiret mot ærverdige Stjerneporten kafé.

Minste motstands vei - MMV - Føljetong

I løpet av sommeren vil man her på bloggen kunne følge arbeidet med boken Minste Motstands vei. På bloggen vil det bli lagt ut utkast og spontane tekster knyttet opp mot prosjektet. Bloggen vil altså fungere som en bootlegutgave av boka, eller en alternativ mer utflytende del av boka. Kom gjerne med innspill

MMV Føljetong: Bufo Bufo

“Denne sol får du aldrig se mere i det liv, se nu på den, det er for siste gang”

- Hjalmar Johansen, dagbok fra Spitsbergen 1908.

Den 3. Januar 1913 skjøt Hjalmar Johansens seg på Solli plass i Oslo. Hjalmar Johansen tok hyre som fyrbøter på Nansens første Fram-ekspedisjon. Takket være hans sterke fysikk (han var en eminent turner) gikk han fort i gradene og ble Nansens følge mot nord. Sammen overvintret de på Franz Josefs Land under den ett og et halvt år lange reisen tilbake fra Nordpolen. Han var med på en rekke ekspedisjoner, de to mest kjente er Nansens reise med Fram i Nord, og ikke minst Amundsens sydpolekspedisjon. Hjalmar Johansen var den tredje mann, han som kom i skyggen av både Roald Amundsen og Fridtjof Nansen, en Buzz Aldrin i norsk polarhistorie. I likhet med Buzz Aldrin hadde Johansen personlige problemer. Livet ute i isødet taklet han godt, men hjemme slet han gambling og alkoholisme, og bebreidet seg selv hardt for det, en selvbebreidelse som kulminerte skuddet på Solliplass nyåret 1913. Mannen som tok livet av seg var i bakrus på mer enn en måte. Etter å ha deltatt på Roald Amundsens sydpolekspedisjon, ble han etterlatt på Tasmania med minimalt reisebudsjett. Mens Amundsen og mannskapet på Fram III ble feiret som helter da de ankom Norge, ble Johansen overlatt til seg selv. Amundsen framstilte han som mytterist, når sannheteten var at Johansen redder et mannskapsmedlem som Amundsen forlot til den sikre død. Johansen advarte også Amundsen mot den første forsøket på å nå Sydpolen, en advarsel som viste seg å stemme. Hjalmar Johansen ble aldri med helt til Sydpolen. Han ble overlatt til en sideekspedisjon på turen, sammen med marineløytnanten. Hans harde kritikk av Amundsen som ekspedisjonsleder fikk til slutt et fatalt utfall. Hjalmar Johansen er en av de skjønne taperne.

Nesten hundre år senere befinner jeg meg på også på Solli plass. Jeg sitter på en benk, heldigvis uten revolver. Det er blitt april og det er solskinn. Fuglene kvitrer og trikken kjører forbi, på utekafeene sitter folk i solbriller og tynne gensere, de drikker kaffe og øl og noen røyker fortsatt sigaretter. Jeg er en av dem. Jeg fisker en Blue Master ut av jakkelomma, suger røyken grådig ned i lungene. Trærne slår knopper. Det er i ferd med å bli vår, men ingen god vår for min del. Jeg er blitt forvandlet til en padde. Padden har spist for mye, drukket for mye, den har blitt sløv og fet. Oslo er en sump full av padder. Du kan se det på huden deres, den er matt, sliten, gråaktig, øynene er tåkete. De sitter overalt, puster dovent inn og ut, drikker av sine glass med øl, tørker av seg kebabsaus rundt munnen. De har rester av saus og størknet ost på dongeribuksene og skjørtene sine, og om natten er de på sitt mest aktive. Da siger de ut fra leiligheter og søker nærmeste vannhull, fråtser og parer seg på skitne sengelaken, alltid halvt bevisstløse og lykkelige på en trist måte. Du ser dem ikke om morgenen, for da sover de sin urolige søvn. Du ser dem ikke om formiddagen heller for den saks skyld. Paddene sover om dagen og våkner gradvis utover ettermiddagen, de er svette og redde når de ikke befinner seg i sitt naturlige habitat. Selv byens ordfører, Fabian Stang, til tross for sine fine dresser og velgredde hår, minner han ikke litt om en padde? En blid og opplagt en vel og merke, men likefullt en padde. Oslo er en sump,

Jeg kan tenke meg at det var slik Hjalmar Johansen følte seg når han steg i land i Kristiania etter Sydpolekspedisjonen. I det han setter beina på norsk landjord er også han forvandlet fra en stor staut erobrer til en liten sammentrykt padde som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Padden blir fortvilet. Den får angst. Jeg forestiller meg angst som et lite insekt, som kryper inn gjennom øret og yngler i hodet. Fortvilelsen er stille og uforutsigbar, den setter seg i magen og gjærer. Hjalmar Johansen fikk tilbud om å være med på en ny ekspedisjon etter å ha blitt dolket i ryggen av Amundsen. Men han møtte ikke opp. På det tidspunktet var Johansen blitt en ulykkelig amfibie, pengelens og raggete. Hjalmar Johansen tok livet sitt før Olav H. Hauge skrev ”Det går an å leve i hverdagen og”. Han døde lenge før Finn Skårderud skrev ”Uro” og slo fast av hverdagen er mer mye farligere enn å hoppe fallskjerm eller drive annen ekstremsport. Kan hende ville ingenting av dette ha hjulpet, kanskje manglet han rett og slett en katt. En mjuk og vis katt som han kunne snakke litt med?

Jeg reiser meg fra benken på Solliplass (kan hende en ny utgave av benken der Hjalmar Johansen avsluttet livet sitt). Det er tid for handling og forandring. Sammen med en annen padde har jeg søkt om penger til et selvhjelpsprosjekt forkledd som et bokprosjekt: Å gå norge på langs og så skrive bok om det. Jeg har valget mellom å ta meg skikkelig sammen, utarbeide en hard og strukturert dagsplan som må følges til punkt å prikke, eller gjøre som Hjalmar; snøre på meg skoa og forlate sumpen, reise ut på ekspedisjon. Jeg velger det siste og enkleste; Å flykte fra meg selv.

just think about the phonetics, then the meaning will come by itself

Et sted i Tigerstaden går min beste venn rundt uten bukser. Han vet ikke hvor han er eller hvem han er. Det snør og øyelokkene hans er tunge som bly. Lissene på skoene hans henger løst men han snubler mirakuløst nok ikke i dem, han fortsetter sin krøkkete gange i håp om å nå en dør som er låst, en dør han en gang eide nøklene til, en nøkkel som lå i en bukse han ikke lenger vet hvor er. Klokka er halv seks om morgenen og det er mørkt, snøen laver ned og legger seg som våt sørpe i veikanten, lyktene til en bil passerer i det fjerne, og et avisbud fyller tralla si med aviser. Min gode skakkjørte venn vet ikke at han i de neste dagene skal ligge og skjelve i Ikea-senga si på Majorstua og sjekke tekst-tv hver tredje time fordi han er redd han har begått et mord i glemselen han nå går rundt i, eller at han den neste måneden med jevne mellomrom skal stå engstelig bak gardina og speide ned mot Vallegata etter torpedoer som han er overbevist er ute etter å ta han av dage. Det er en kald og grytidlig vintermorgen i februar. Han passerer Bislett bad, og lener seg et øyeblikk mot statuen av Per Sivle, Han han ikke sovet på 86 timer og sjangler etter litt om og men videre, nedkjølt og i søvne. Ei kvinne med en labrador i bånd står hundre meter unna og ser på. Hun kan se stakkaren strene over veien i halvsirkler, oppover en hvit gressplen der han for hver tredje meter såvidt sklir over ende før han akkurat henter seg inn igjen. Han har kort mørkt hår, er forholdsvis liten av vekst med en tydelig definert mage og tynne bein, små kneskåler, korte fingrer og et ansikt som kan tilhøre en irsk bokser som har bokset litt for mange kamper. Men det beste og tryggeste kjennetegnet er hans absolutte bukseløshet. En bukseløs mann midtvinters i Oslos gater er et trygt tegn på at noe ikke har gått etter planen, for den bukseløse planla det slett ikke slik, han planla noe helt annet, noe mye varmere og hyggeligere, kanskje å delta i entusiastisk allsang og kanskje, bare kanskje å ligge tett inntil en varm naken kvinne i en varm seng med dundyne. Slik planla han det, men her går han, forfrossen og forlatt av sin egen hukommelse, ensom i sine bedøvde bevegelser, kun underholdt av sin egen snøvlende stemme som en døende polfarer. Jeg innbiller meg at det var slik Robert Falcon Scott så ut helt mot slutten av den fatale reisen tilbake fra Sydpolen. En politibil kjører forsiktig opp ved siden av han, konstabelen som kommer ut spør han hva han heter. Min gode venn blir stående å svaie litt før han svarer. Jostein. Jostein Kolberg snøvler han. Med ett har han våknet til live igjen, skjerpet av alvoret lovens lange arm har lagt på situasjonen. Konstabelen hjelper han inn i politibilen som forsvinner i det vinternatta er i ferd med å gli over i en hvilken som helst søvnig vintermorgen, med køer av biler på tomgang foran lyskryss, med barnehagebarn og skolebarn i baksetet. Det er denne mannen jeg månder senere skal krysse Norges land med, fra sør til nord, fra Lindesnes til Nordkapp i regn, snø og vind. Han må, i sin nyoppvåknede tilstand, føle seg optimistisk, fordi en mann som kan gå bukseløs halve natta rundt i Oslo midtvinters, bør det å krysse Norge på langs være en smal sak.